Med fem mot to stemmer vedtok nylig det nasjonale utvalget for gransking av redelighet i forskning en uttalelse som støttet påstandene. Saken er imidlertid ikke endelig avgjort, siden vedtaket kan klages inn for Kunnskapsdepartementet. I skrivende stund er det usikkert om det vil skje.
Av respekt for den anklagedes ankeadgang vegrer jeg meg mot å diskutere saken offentlig på det nåværende tidspunkt (men kommer gjerne tilbake når den er ferdig behandlet). Jeg finner det allikevel nødvendig å kommentere noen påstander som har vært fremsatt i flere medier den siste uken om min behandling av saken. Jeg har blitt beskyldt for å legge større vekt på å beskytte egne ansatte og BIs renommé, enn på å avdekke uredelighet.
La det være helt klart: BI tolererer ikke forskningsjuks. Som rektor har jeg ingen interesse av å dekke over slikt. Det ville raskt underminere kvaliteten og profesjonaliteten i vårt faglige arbeide - selve diamanten i vår virksomhet.
Men det betyr ikke at jeg uten videre kan ta alle påstander om juks for god fisk. Akademias historie har mange eksempler på beskyldninger som har vist seg å ikke holde vann. Lovende forskerkarrierer og hele fagmiljøer har blitt ødelagt uten grunn. Derfor legger både BIs eget og det nasjonale regelverket for behandling av slike saker stor vekt på at den anklagede er å betrakte som uskyldig inntil nærmere undersøkelser har dokumentert klar sannsynlighetsovervekt for påstandene. Det må gjennomføres grundige undersøkelser før konklusjoner kan trekkes.
I den saken som for tiden verserer ved BI oppstod det tidlig uenighet om hvordan forskningsetikklovens bestemmelser om forskningsjuks skal forstås og anvendes. Uenigheten har fulgt saken hele veien, gjenspeiler mangel på en tydelig norm for hvordan forskningsetikkloven skal forstås og anvendes. Det er dette som er årsaken til at saken har blitt så kompleks og langvarig.
