Ottersen, som leder et universitet med 8.2 studenter per faglig ansatt, er lite begeistret for BIs og Markedshøyskolens modell, med henholdsvis 59.1 og 46.9 studenter per faglærer.
Jeg skal nøye meg med å snakke for BI.
Jeg innskrenker meg til å ta opp et poeng som har vært lite fremme i debatten, og som er essensielt i BI - modellen: Vårt høye antall studenter per lærer er først og fremst et uttrykk for at vi er effektivt organisert, og får mer ut av hvert lærerårsverk enn det som er vanlig i bransjen, og det uten at det går utover undervisningskvaliteten.
BI har mange bachelor- og masterstudier. Det er et betydelig innslag av felles kurs på tvers av disse. Samtidig distribueres flere av våre studier til flere campuser. Dermed kan vi kan bruke samme studieopplegg, kurs, eksamener, forelesninger, sensorveiledninger etc. i flere studier, og på ulike lokasjoner. Det skjer et omfattende gjenbruk, slik at vi trenger færre lærere til å forberede og gjennomføre undervisningen. Dette er en av de viktigste grunnene til BIs høye antall studenter per lærer. Og vi har NOKUT med oss i at dette kan vi ha, uten at det forringer undervisningskvaliteten.
BI - modellen er blitt internasjonalt anerkjent for sin evne til å utnytte stordriftsfordeler i undervisningen. Når knapphet på faglige ressurser er en hovedutfordring, er modellen ikke bare effektiv for BI og pedagogisk forsvarlig, men også uttrykk for samfunnsansvar, ved at den bidrar til effektiv utnyttelse av samfunnets viktigste ressurs - faglig kompetanse. Eller som et medlem av en av de eksterne ekspertkomiteene som har akkreditert BI uttalte: Det er ikke noe mål på god pedagogikk å være ineffektiv!
