Mediebildet den siste uken har vært preget av rapporten fra 22. juli – kommisjonen. Det er som alle har påpekt en svært grundig og god rapport. Det er mye å lære for mange, også for ledere og virksomheter som ikke selv var direkte involvert i de aktuelle hendelsene. Det som står om ledelse, organisering, rolleklarhet, kultur og tydelige ansvarsforhold er noe enhver leder og virksomhet har mye å lære av.
Hittil har mye av diskusjonen har vært personrettet, og dreid seg om hvem som bør forlate stillingene sine. Stikkordet for denne diskusjonen har vært ansvar. Hva vil det si å ta ansvar for den sviktende beredskapen som Kommisjonen har avdekket: Bør man erkjenne sin udyktighet og forlate stillingen, eller bli værende for å ”rydde opp”, og for å gjøre en bedre jobb etter å ha lært en brutal lekse?
Det er ikke noe enkelt svar på dette. I alvorlige tilfeller, og der det personlige ansvaret for en negativ hendelse er entydig, er det gode grunner til at vedkommende bør forlate stillingen. Men dersom dette prinsippet håndheves konsekvent også i mindre alvorlige tilfeller, og der det personlige ansvaret er mer diffust, vil det lett oppstå en frykt for å feile som vil hemme kreativitet og nyskaping. Det gjelder blant annet når den negative hendelsen er mer et resultat av systemfeil enn av beslutninger som kan føres tilbake til enkeltpersoner. Da vil det ofte være bedre at de som sitter i stillingen lærer av hendelsen, og at alle involverte og hele virksomheten tar ansvar for å hindre at tilsvarende skjer igjen.
Et sosiologisk argument for at ledere bør forlate sin posisjon er at noen må ofres for at samfunnet skal gjenvinne sin balanse etter den dramatiske hendelsen. Hendelser som 22. juli skaper ofte sosial ubalanse i form av aggresjon, identitetsforvirring og svekkede institusjoner. Synderbukker fungerer som en slags lynavledere som ved å ta på seg skylden for hendelsen, sørger for at ting kan falle mer til ro, og gå tilbake til tidligere mønstre. Til alle tider og i nær sagt alle typer samfunn har ledere hatt lett for å havne i syndebukkrollen. Grunnen er at fordi ledere har myndighet og ansvar, så er det lett å tenke seg at de burde hindret det som skjedde, også i de tilfeller der rene tilfeldigheter ligger bak hendelsene. Mennesker har som kjent en iboende egenskap at de er lite villig til å akseptere tilfeldigheter som årsak.
