Arbeidsliv
Det handler om avtalen mellom staten og partene i arbeidslivet om hvordan man skal få ned sykefraværet, øke sysselsettingen av personer med nedsatt funksjonsevne, og få personer over 50 år til å stå lengre i jobb enn de gjør i dag.
Avtalen ble inngått i 2001, og er nå inne i sin tredje fireårsperiode. Spørsmålet er om den bør fornyes en fjerde gang når den utløper i 2013.
Resultatene så langt er variable. Sykefraværet er nå på vei ned, og folk over 50 står lengre i jobb. Det er imidlertid vanskelig å avgjøre hva som skyldes avtalen, og hva som skyldes andre ting, for eksempel konjunkturene. Men det går i hvert fall i riktig retning på disse områdene.
Avtalens største utfordring er å få flere med redusert funksjonsevne inn i arbeidsmarkedet. Partene i arbeidslivet er nemlig mest opptatt av å beskytte de som allerede er innenfor, og deres rettigheter. ”Outsiderne” er ikke like godt representert innenfor dette systemet. En annen stor utfordring er at avtalen fokuserer på administrative virkemidler, og ikke økonomiske. Den forholder seg ikke nok til at arbeidsmarkedet er et marked, der det er bedriftene som ansetter, og kun gjør det dersom de ser seg tjent med det. Man kan ikke øke sysselsettingen av de med nedsatt funksjonsevne bare gjennom politiske vedtak, forskrifter og veiledning fra NAV – det må bli lønnsomt for bedriftene å ansette dem!
Problemet er imidlertid at norske lønninger er blitt så høye at bedriftene i stadig mindre grad ser seg tjent med det. De yrkesvalghemmede får større og større vansker med å oppvise en produktivitet som rettferdiggjør dagens lønninger!
Da er det to veier å gå. Man kan øke de ansattes kompetanse og produktivitet, eller man kan subsidiere lønningene – kanskje en kombinasjon av begge deler. Dette må skje i bedriftene! Fortsetter man med kun økte krav til oppfølging, rapportering og kontroll, oppnår man imidlertid lite annet enn å skape mer byråkrati. Da vinner man neppe mye på å forlenge avtalen.
