De siste dagene har vi imidlertid blitt minnet om, og det på en svært brutal måte, at globalisering medfører betydelige risiko. Det er ikke noe nytt, men her i Norge har vi vært godt skjermet mot de verste konsekvensene. Inntil nå.
Jeg tenker selvsagt på gisselaksjonen mot BP og Statoils gassanlegg In Aménas i Algerie. Terrorister angrep anlegget og tok en rekke gisler, derav 17 norske. Det har vært en militæraksjon for å frigi gislene, men i øyeblikket er utfallet av denne uoversiktlig. Det eneste vi vet er at aksjonen var voldsom og at liv gikk med.
Det er godt å se hvor profesjonelt Statoil, og også den norske regjering, håndterer denne krisen. Jeg tenker først og fremst på støtten til de pårørende som må ha det forferdelig i uvissheten, på alt som gjøres for å være i beredskap for overlevende når det hele er over, og på informasjonsarbeidet. Det er ikke tilfeldig at det går så bra. For dette er noe som er planlagt og trent på i forkant. Statoilansatte har øvd igjen og igjen på hvordan de skal opptre i slike situasjoner, på hvem som skal gjøre hva, og på hvilken måte. Igjen får vi bekreftet lærdommen fra 22. juli om betydningen av trening for å kunne håndtere akutte kriser. Skriftlige planer er vel og bra, men de virker ikke uten trening.
Ingen gevinst uten risiko - det vet alle økonomer, og det gjelder også globaliseringen. Det har vi fått brutal demonstrert disse dagene. Det er kanskje lett å si, men jeg håper ikke, og tror heller ikke, at gisselaksjonen fører til at Statoil og andre blir mer forsiktige med å drive virksomhet i deler av verden hvor slikt kan skje. Da vil terroristene ha vunnet. I stedet må vi lære av det som skjedde og bruke det til å beskytte oss for gjentakelse etter beste evne.
