Immatrikulering på BI
Etter min mening er dette feil tankegang.
Overutdanningstesen har en lang historie i faglitteraturen. Selv stiftet jeg først bekjentskap med den i 1971, da den amerikanske sosiologen med det norske navnet, Ivar Berg, ga ut boken “Eduction and Jobs: The Great Training Robbery”. Hans poeng var at folk ble overutdannet i forhold til jobbenes krav. I de fleste jobber greier det seg med en kort basisutdanning. Resten læres på jobben. Høyere utdanning tilfører lite. I følge Berg gir ikke mer utdanning studentene de kunnskaper som de trenger for å mestre jobben. Utdanningens funksjon er i stedet å sertifisere at jobbsøkerne er lærenemme, disiplinerte, og evner å løse problemer, og dermed fungere som et signal i arbeidsmarkedet. Dette er dyr arbeidsformidling både for studentene og samfunnet. Derav Bergs boktittel: Høyere utdanning er røveri.
Bergs poeng, som deles av flere, er fortsatt verdt å reflektere over. Men utfordringen er ikke, slik Bergs sier, et spørsmål om hvor mye eller hvor mange som tar utdanningen. Det er et spørsmål om å sørge for at utdanningen gjøres relevant.
Aller mest handler det om å kople utdanningen sterkere til arbeidslivets behov. Utdanningen må inn i arbeidslivet, og arbeidslivet må inn i høyere utdanning. Derfor jobber vi på BI nå hardt med å lage internship i bedrifter for både våre bachelor- og masterstudenter, og vi bruker en rekke personer som kombinerer akademisk innsikt og praksis fra næringslivet som lærere.
For det andre må utdanning spres over livsløpet. Ikke alle skal ta både bachelor og master som heltidsstudenter i ung alder. For mange passer det best å ta en bachelor, deretter gå i jobb, for så å ta en erfaringsbasert master i kombinasjon med full jobb når man kommer opp i trettiårene, og behovet for mer og ajourført kunnskap melder seg. Det vil matche utdanningen bedre til jobbens behov over hele livsløpet.
Jeg begynte som arbeidsmarkedsforsker på midten av 1970 – tallet. Allerede da snakket man om overproduksjon av akademikere. Men det har aldri slått til, i det minste ikke så lenge konjunkturene har vært akseptable. Og er konjunkturene først dårlige, er det ikke bare høyt utdannede som rammes. De høyest utdannede rammes minst av arbeidsledighet.
Arbeidsmarkedet er dynamisk. Når folk kommer ut i arbeidslivet går de ikke bare inn i uforanderlige jobber. De er selv med å endre og prege jobbe. Høyt utdannede tilfører arbeidslivet dynamikk og innovasjon, og er med å utforme jobbene slik at de får brukt sin utdanning. Dermed øker deres produktivitet, og dermed også den enkeltes og samfunnets gevinst.
Derfor er høyere utdanning samfunnets viktigstedriver for verdiskaping!
