Kronikk i Dagens Næringsliv 18. februar 2013.
Tradisjonsrike FotoKnudsen gikk nylig konkurs. Bedriften greide ikke overgangen til digital teknologi, fra film til minnebrikker. Bedriften er ikke alene. Digitaliseringen presser frem revolusjonerende innovasjoner i nær sagt alle bransjer.
Musikk og medier er nærliggende eksempler.
Universiteter og høyskoler har så langt unngått de mest dramatiske konsekvensene. Datamaskiner har selvfølgelig vært lenge i bruk, ikke minst i forskning og administrasjon. Undervisningsformene har imidlertid endret seg lite, og domineres fortsatt av forelesninger og veiledning i auditorier og seminarer. Fjernundervisning foregår, men er et marginalt fenomen. Fysisk tilstedeværelse på campus er hovedregelen, slik det har vært i århundrer.
Nå kommer forandringen. Mest spektakulært skjer det i form av såkalte MOOC: Massive Open Online Courses. Et godt eksempel er Harvard-filosofen Michael J. Sandels forelesningsserie om rettferdighet (www.JusticeHarvard.org). Den kan overværes når som helst, fra hvor som helst, av hvem som helst og den er gratis. Kursets hjemmeside er et digitalt seminar der forelesningene diskuteres fortløpende blant tusenvis av deltagere fra hele verden.
MOOC krever ikke eksamen. Kursdeltagernes læringsutbytte er vanskelig å kvalitetssikre. Det er dessuten bare de rikeste og mest velrenommerte skolene, som Harvard og MIT, som kan ta seg råd til å distribuere sine beste forelesere gratis på verdensbasis. MOOC vil derfor neppe bli fremtidens dominerende form for høyere utdannelse. Men det må ikke bli en sovepute. Digitaliseringen vil presse seg frem på andre måter.
Stikkordene er åpenhet, tilgjengelighet og fleksibilitet. Teknologien gjør det mulig å gi mange flere tilgang til forelesninger, veiledning, litteratur, læremateriell, og faglige kontaktarenaer, når og hvor de selv måtte ønske det, og uten å behøve å være til stede på campus. Konsekvensene blir utvilsomt store. Vil for eksempel tradisjonelle forelesninger marginaliseres på samme måte som papiravisene, og bli en arena der pensjonerte professorer foreleser for andre pensjonister?
Presidenten ved Stanford University har sammenlignet digitaliseringens effekter med en tsunami. Det er en for dramatisk og negativ metafor. Selv om det er teknisk mulig å erstatte forelesninger, seminarer og fysiske campuser med nettbasert kommunikasjon, er det langt fra sikkert at slike løsninger vil fungere sosialt og økonomisk optimalt i alle sammenhenger.
Kontakt ansikt-til-ansikt åpner for en mer dynamisk dialog enn kontakt via nettet, og kan dermed være en bedre setting for refleksjon, kunnskapsutvikling og personlig vekst. Digitale former vil supplere mer enn eliminere tradisjonelle undervisningsformer. Dette kalles «blended learning», og er på full fart inn i særlig etter- og videreutdanning.
Professorer som brenner for sitt fag får nærmest uante muligheter til å nå ut med sine budskap. Akademias sjanser til å «make a difference» vil mangedobles.
Nye kontaktarenaer gir universitetslærere tilgang til en rekke nye måter å aktivisere studentene på i undervisningen, sammenlignet med det som er mulig i tradisjonelle forelesninger og seminarer.
Akademia får flere kontaktflater med næringsliv og andre samfunnsaktører. Dette gir impulser til undervisning og forskning, og øker studienes relevans.
Digitalisering vil imidlertid også gi akademia en rekke utfordringer. Universiteter og høyskoler er kjent for å være lite omstillingsdyktige. Dersom skolene ikke kjenner sin besøkelsestid, vil andre kunnskapsformidlere, for eksempel konsulentfirmaer av ulike slag, overta mer av arenaen. Siden disse mangler akademias forskningsbase vil dette ikke bare svekke universiteters og høyskolers posisjon, men også minske næringslivets og samfunnets tilgang på forskningsbasert kompetanse.
Konkurransen skolene imellom vil øke. Studentene får flere tilbud å velge mellom, og vil ikke lengre ha fysisk avstand som en like stor begrensning på sine valg. Skolene vil lettere kunne tilby kurs i hverandres geografiske domener. Arbeidsgivere får større tilgang til informasjon om de ulike skolenes faglige kvalitet, og kan lettere differensiere mellom jobbsøkere. Arbeidsmarkedet for professorer blir mer globalt, og konkurransen om de beste tiltar.
Økt konkurranse vil tvinge skolene til å være forskningsmessig og pedagogisk på høyden. Men det er ikke nok. Kravene til relevans vil også øke. Faglig renommé, og skolenes «brand value» på den internasjonale arena, vil bli viktigere. Det er ikke tilfeldig at det er de amerikanske toppuniversitetene som har kommet lengst i å etablere MOOC på verdensbasis.
De fulle konsekvensene av digitalisering er fortsatt uoversiktlige. Men en ting synes sikkert. I den grad akademia har befunnet seg i et elfenbenstårn, er den tiden definitivt forbi.
Tom Colbjørnsen
Rektor ved Handelshøyskolen BI.
