Vår historie

Finn Øien - Etablering

I 1943 opprettet Finn Øien Bedriftsøkonomisk Institutt i lokaler han hadde fått låne av sin svigerfar i Akersgaten 56. Øien, som selv var utdannet fysiker fra Universitetet i Oslo, hadde latt seg begeistre av bedriftsøkonomien og hadde visjoner om hvordan dette fagområdet kunne anvendes i næringslivet.

BIs første kurs ble opprettet høsten 1943 og gikk over tre måneder med to timer undervisning én kveld i uken. Tre år senere lanserte BI sitt første høyskolestudium på dagtid. I 1959 ble det for første gang startet undervisning utenfor Oslo. I løpet av 32 år gikk BI under Øiens ledelse fra å være en enmannsbedrift til å bli en undervisningsinstitusjon verdig statsstøtte i 1969.

40-åra

BI ble opprettet 1. juni 1943, kun noen måneder etter at Finn Øien først fikk ideen, og driften kom like raskt i gang. Ideen fikk han da han i 1941 forlot stillingen som overlærer ved Trondhjems Handelsgymnasium for å tre inn i ledelsen av familiebedriften Oslo Bølgepappfabrikk. Øien hadde tatt hovedfag i teoretisk fysikk ved Universitetet i Oslo i 1936, men fattet interesse for bedriftsøkonomi da han gikk inn i familiebedriften. Der fikk han testet sine kunnskaper innen regnskap, administrasjon og bedriftsledelse.

BI var ingen høyskole fra starten av. Det første kurset i bedriftsøkonomi gikk bare over tre måneder med to timers undervisning én gang i uken. Fra høsten 1944 ble hovedkurset i bedriftsøkonomi utvidet til ett år på kveldstid og til to år året etter. Samtidig utviklet BI seg som leverandør av korte, selvstendige kurs innen regnskapsvesen, industribokføring, maskinbokføring og bedriftsstatistikk.

I de første årene var imidlertid BI vel så mye et konsulentfirma som en skole. I 1944 hadde BI tre eiere med ulik arbeidsfordeling. Øien hadde ansvar for selskapets administrasjon, undervisning og publisering av tidsskrifter. Jens Rosef, som var revisor, skulle bygge opp konsulentvirksomheten og Nils Scott skulle bygge opp en rasjonaliseringsavdeling. BI var med på å videreføre den merkantile delen av rasjonaliseringsarbeidet som IRAS hadde påbegynt i 1928, men som var blitt nedprioritert på 30-tallet. BI grep dermed inn i en grunnleggende endringsprosess i norsk næringsliv.

Ferden mot høyskole starter

Med etableringen av det toårige dagstudiet i 1946, samme år som NHH utvidet fra to til tre år, fikk BI trekk av en høyskole. Formelt var det ingen offentlige myndigheter som godkjente BI som en høyskole, men BI presenterte undervisningen selv som et høyskolestudium.

Krigsårene skapte en del åpninger som gjorde det mulig å etablere private utdanningsinstitusjoner. Dels fordi det offentlige studietilbudet ble innskrenket på grunn av krigen, men også fordi interessen for utdanning økte. Fritidstilbud som kino og konkurranseidrett ble sterkt redusert, og noe måtte man fylle fritiden sin med. Samtidig var det usikre tider og få visste hva fremtiden ville bringe. Mange hadde dessuten bedre økonomi under enn før krigen, noe som førte til at de private skolene som krevde skolepenger, ble mer populære.

50-åra

På 50-tallet dukker etterutdanning av ledere på ulike områder opp som et nytt utdanningsområde. I tillegg kom etterutdanningskurs som var skreddersydd for bestemte bedrifter eller yrkesgrupper. BI hadde nettverket mot næringslivet gjennom studentene og ambisjoner om å drive skreddersydd bedriftsopplæring.

Likevel var det Administrativt Forskningsfond (AFF), som ble opprettet av NHH, som ble den største leverandøren i dette utdanningsmarkedet. Et annet trekk ved 50-årene er at profesjons- og yrkesorganisasjonene i større grad engasjerte seg i utdannings- og opplæringsspørsmål.

I denne perioden tok Norsk Bedriftsøkonomers forening – senere Norsk Siviløkonomers forening – og Norske Sivilingeniører Forening selv et ansvar for sin egen etterutdanning. Initiativene til de nye utdanningstiltakene kom i liten grad fra offentlige myndigheter, men organisasjonene meldte seg inn som en tredje aktør. BI fikk derfor ikke så mye glede av de nye markedene som oppstod, og stod ofte utenfor de nye nettverkene som utviklet seg i 50-årene.

Den typiske BI-studenten i 40-50 årene var en mann som arbeidet i eller i nærheten av Oslo på dagtid, og som gikk på BI om kvelden. Bare unntaksvis fantes det en kvinne i klassen.

Kveldsstudenten var eldre og hadde mer yrkeserfaring enn dagstudenten. Kveldsstudenten var i snitt 28 år da han begynte, mens dagstudenten var fire år yngre. Også mange av kveldsstudentene hadde examen artium eller handelsgym som bakgrunn. Dette bidro til å underbygge oppfatningen av BI som en høyskole, og studentenes tilknytning til sitt eget arbeidssted bidro til å gi BI en profil som en praktisk rettet høyskole.

60-åra

Etterkrigsårenes store fødselskull vokste opp, og fra 1955 til 1966 økte antall 19-åringer med 67 prosent. Men veksten for gymnasene var langt større enn den demografiske utviklingen skulle tilsi. Mens hver tiende 19-åring tok examen artium i 1955, tok hver femte artium i 1967.

Denne utviklingen forplantet seg til universitetene og høyskolene. Årsakene til denne økte interessen skyldtes flere faktorer, blant annet fordi arbeidslivet ble mer positive til utdanning, holdningene til de unge endret seg og at myndighetene var villige til å satse på utdanning i større grad enn tidligere.

På 60-tallet fortsatte studenttilstrømmingen til BI å øke. Det ble gjort betydelige investeringer i et språklaboratorium og i 1966 gikk skolen til innkjøp av en IBM datamaskin. Målet var å gjøre EDB-undervisningen, som var blitt tilbudt i nesten ti år, mer realistisk. Et annet mål var å legge det kraftig voksende studentregisteret over på EDB. Samtidig møtte man studenttilstrømningen ved å utvide studietilbudet med sommerskole og en mulighet for å supplere dagstudiet med et ettårig heltidsstudium i enten operasjonsanalyse eller finans.

Den stadige økende studentmassen førte til at studentene spilte en stadig større rolle for utviklingen av institusjonen, noe som muliggjorde det å bygge opp en fast faglig stab på BI. Forutsetningen for å drive BI som en enmannsbedrift var i ferd med å endre seg.

Den kraftige studentøkningen hadde skapt et finansielt grunnlag for å gjennomføre strategien om å utvikle BI som en uavhengig institusjon for økonomisk-administrativ utdanning. Inntektene hadde økt, og BI hadde ikke hatt økonomiske vanskeligheter med å finansiere ekspansjonen.

1. juli 1968 ble BI omorganisert fra et privateid aksjeselskap til en selveiende stiftelse. Aksjeselskapsformen begynte å bli en hindring for BIs videre utvikling. BI var avhengig av et langt bedre forhold til offentlig myndigheter og næringslivet. Som en stiftelse ville det være mulig å trekke representanter fra næringslivet inn i styret.

20. juni 1969 vedtok Stortinget å gi BI statsstøtte for sine studier på dagtid som et resultat av et benkeforslag på Stortinget under debatten om «privatskoleloven». Dette innebar at studentene ved BIs toårige dagstudium fikk dekket deler av studieavgiften. Støtten ble satt til 75 prosent av det som staten betraktet som BIs driftsutgifter. I løpet av få år ble BIs posisjon i samfunnet radikalt endret. Skolen var blitt større og hadde fått et levende studentmiljø. Med statsstøtten fikk BI et nytt finansielt grunnlag, men måtte samtidig akseptere å bli kontrollert og regulert av staten.