Forsvarspenger brukes der det trengs færrest stemmer for å få en stortingsrepresentant og ikke der de gjør størst samfunnsøkonomisk nytte, viser en ny studie fra BI.

BI FORSKNING: Offentlig pengebruk

Det norske forsvaret har gjennom de siste årene gjennomgått omfattende omstillinger. Forsvarsbaser legges ned, og nye anlegg er kommet til. Plassering av militære baser er ikke lenger bestemt av trusselen fra Sovjetunionen. Det var det i stor utstrekning under den kalde krigen.

Stortinget har i dag vesentlig større frihet til å bestemme hvor baser og aktiviteter skal ligge.

- Militært sett spiller liten rolle om det fellesoperative hovedkvarteret ligger i Stavanger eller Bodø.  Nye kampfly kan ivareta sine oppgaver godt enten de har base på Ørland eller i Bodø, sier professor Rune J. Sørensen ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Han har siden 2006 vært professor II ved Forsvarets Høgskole.

Tilsvarende kan kystvakten ha hovedbase flere steder langs norskekysten. Spesialstyrkene kan utdannes nesten hvor det skal være. Og selvsagt spiller det ingen militær rolle om hurtiggående kystkorvetter blir bygget i Mandal eller et annet sted, mener Sørensen.

Forsvarspenger til distriktene

Rune Sørensen har sammen med professor Leif Helland ved BI og Åge Thorkildsen gjennomført en studie av hvordan forsvarsbevilgningene har blitt fordelt på landets fylker fra 1986 til 2005. De har også undersøkt hvor politikerne har plassert forsvarsannlegg og baser i denne tidsperioden.

Resultatene presenteres i en forskningsartikkel i Tidsskrift for Samfunnsforskning.

Forskerne finner at forsvarspenger brukes til å favorisere valgdistriktene der det trengs færrest stemmer for å få valgt inn et stortingsmandat. Studien viser at når antall stortingsmandater per velger øker med en prosent, øker forsvarsutgiftene med omtrent to prosent per innbygger.

– Distrikter får tilslag på prosjekter fordi de er politisk attraktive og ikke fordi de er spesielt fornuftige fra et militært ståsted. Politikerne bruker forsvarsbevilgningene til å ”kjøpe” mandater til sine egne partier, hevder BI-professoren.

Studien viser at forsvarspengene skjevfordeles også om vi utelater de tre nordligste fylkene, og tar hensyn til variasjoner mellom fylkene i nettoinntekt pr. innbygger, arbeidsledighet og avhengighet av sosialstønad.

Politikk viktigere enn samfunnsøkonomi

Ifølge Sørensen viser analysen at enkelte distrikter får mer forsvarspenger enn de ville ha fått om det var samfunnsøkonomiske vurderinger som lå til grunn for fordelingen.

– Dersom en forsvarskroner gir flere mandater i Nordland enn i Rogaland, vil Nordland vinne fordelingskampen selv om prosjektet like gjerne kunne ha gått til Rogaland, fremholder Sørensen.

Ifølge Sørensen ville vi brukt forsvarspengene annerledes om utkantfylkene ikke var overrepresentert på Stortinget.

Forskerne har også gjennomført et tankeeksperiment der alle landets fylker var like godt representert på Stortinget (målt i antall innbyggere per mandat).

En slik endring av valgordningene ville ha gitt 615 mill. flere forsvarskroner (målt i 2005) til Oslo enn dagens ordning (1265 kroner for hver innbygger), mens Finnmark ville ha fått redusert forsvarsbevilgningene med 522 mill. kroner (nesten 7000 kroner pr. innbygger).

Referanse:

Helland, L., Sørensen, R.J. og Thorkildsen, Å. (2010): Forsvaret 1986-2005. Hvorfor partiene favoriserer de overrepresenterte valgdistriktene? Tidsskrift for Samfunnsforskning 51:525-58.

Si din mening:

 Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på