Velmenende beskyttere forhindrer at vi får gå på noen smeller og lære av dem. Da får vi alt fra bomullsbarn til bomullseldre, advarer Øyvind Kvalnes ved BI.

KRONIKK: Øyvind Kvalnes om vår beskyttede tilværelse

De fleste av oss som er borgere i landet Norge lever en beskyttet tilværelse. Fra vugge til grav blir vi skjermet mot det som kan gjøre fysisk og psykisk vondt.

Små barn polstres og utstyres med hjelm, så de ikke skal slå seg. De skal helst ikke være i rommet når voksne krangler. Skolebarn kjøres med bil når de har aktiviteter utenfor hjemmet, slik at de ikke kan utsettes for skumle folk.

Når vi først har fått en utdannelse eller jobb, er fremtiden sikret. Uansett hvordan vi presterer, så kommer lønnen inn på konto hver måned. Alderdommen skal heller ikke by på mye utrygghet. Dette er bomullslandet.

Jeg har tidligere skrevet en kronikk om negative konsekvenser ved å overbeskytte barn, med overskriften «Slipp bomullsbarna fri!» (Aftenposten 10. januar 2009).

Den tok for seg hvordan foreldres trang til å skjerme barn mot alt vondt, kan hemme deres utvikling. Bomullsbarn får ikke sjansen til å lære seg å omgås verden på en selvstendig måte. Et barn som ikke får oppleve hvordan det er å slå seg, kan bli et både fysisk og mentalt skjørt vesen.

Forverring

I ettertid har jeg vært i kontakt med foreldre og fagfolk som ga mer næring til denne tankegangen. En fastlege mente å kunne se en gradvis forverring av barns motoriske evner de siste årene.

Hovedårsaken trodde han lå i at barn fikk for liten mulighet til å leke og utforske verden utenfor foreldrenes synsfelt. En erfaren ridelærer var opprørt over et forslag om påbud om tunge beskyttelsesvester for barn, selv for å ri på små Shetlandsponnier. Det ville ødelegge muligheten for å bruke ridning til å utvikle smidighet og bli kjent med sin egen kropp. Psykolog Ellen Beate Sandseter har forsket på konsekvensene ved at barn blir så intenst beskyttet mot alt som kan gå galt, og mener det kan være en medvirkende årsak til at de utvikler angst.

En bjørnetjeneste

Foreldre vil gjerne sine barns beste, men gjør dem en bjørnetjeneste ved å alltid passe på. Vi blir en befolkning av skjøre vesener, som strever med å forholde seg til en tvetydig og uviss tilværelse.

Materielt sett har vi det svært godt, men hvordan er vi rustet til å møte tider med knapphet og behov for mer selvstendige initiativ?

For en tid siden holdt jeg foredrag ved et pensjonistuniversitet om denne tematikken. En kvinne viftet med krykken sin og ba om ordet. «Slipp bomullseldre fri!» ropte hun ut. Deretter uttrykte hun stor frustrasjon over å få handlingsrommet sitt innskrenket. Ved pleiehjemmet var det strengt forbudt å foreta seg noe som kunne gå galt. Dette ga en kjedelig og monoton hverdag, uten plass for utforskning og eventyr.

I Danmark har sykehjemsleder Thyra Frank bevist at det går an gi eldre mer handlingsrom. Hun protesterer mot at sykehjemmet skal være dødens kalde venteværelse. I stedet jobber hun ut fra mottoet «heller promille enn pille». De som får ta større sjanser og utfolde seg under hennes tak, lever faktisk lengre enn dem som er underlagt mer forsiktige regimer. Her har norske myndigheter mye å lære.

Før vi havner på sykehjem er også beskyttelsen til stede. I norsk arbeidsliv skal du gjøre en særdeles dårlig jobb før det får negative konsekvenser. Er du innenfor, så er du skjermet. Den grenseløse tryggheten er ikke egnet som grobunn for at vi skal prestere på høyt nivå.

Frisk angst

En kollega, psykolog Paul Moxnes, har lansert begrepet «frisk angst» for å beskrive en konstruktiv uro som gjerne ligger til grunn for gode prestasjoner. Han skriver om behovet for å finne en balanse mellom angst og trygghet. For mye angst er handlingslammende.

Det kan imidlertid også en tvers igjennom trygg tilstand være. Da er det liten grunn til å anstrenge eller skjerpe seg, siden det uansett kommer til å gå bra. En lege, lærer, artist eller idrettsutøver trenger ifølge Moxnes å kjenne et element av angst for å gjøre fremragende prestasjoner.

En person som ikke er vant til å stå i utrygge situasjoner, vil kvie seg for å oppsøke det uvisse. Et arbeidsliv som består av individer som skyr usikkerheten, blir aldri noen arena for nyskaping.

Lært hjelpeløshet

Et annet begrep som kan brukes til å beskrive tilstanden i bomullslandet er «lært hjelpeløshet». Det ble lansert av den amerikanske psykologen Martin Seligman, og brukes til å skildre hvordan mennesker som mangler erfaring i å klare seg selv og ta ansvaret for egen tilværelse, blir vant til at det er slik. De lærer i stedet at det er de andre som får til noe, og ordner opp.

Empiriske forsøk har vist at hjelpeløshet etableres raskt. Sett en gruppe mennesker til å løse en umulig oppgave, i samme rom som en annen gruppe som får en lett oppgave. Gruppene tror de jobber med samme utfordring.

Etter kort tid kan den ene gruppen juble over å ha lykkes, mens folk i den første gruppen kjenner seg dumme og mislykkede. Gi nå begge gruppene en ny, lett oppgave. Ofte vil da de som i første omgang fikk den umulige oppgaven, ikke klare å løse denne lette. Egen mestringshistorikk setter dypere spor enn vi normalt er klar over.

Skepsis mot uenighet

I bomullslandet finnes det også en skepsis mot å uttrykke uenighet og kritikk. Prinsippet om innestemme i barnehagen overføres til arbeidsplassen.

Her er det ikke bare volumet på stemmen som holdes i sjakk, men også budskapet. Det skal helst pakkes inn slik at ingen blir fornærmet.

Da er sjansene dessverre også store for at mottageren ikke forstår hva du hadde på hjertet. Uten motspill starter vi opp halvgode og dårlige prosjekter, som kunne ha blitt til noe bedre om ideene var blitt brynt mot ordentlig kritikk.

Når folk kvier seg for å kritisere kolleger, kan det skape farlige situasjoner. Mest synlig er dette i operative miljøer. De som arbeider i et fly, på en operasjonsstue eller på en oljeboringsplattform trenger øyeblikkelig beskjed hver gang de har glemt noe viktig eller holder på å gjøre noe galt.

Det kan stå om liv og helse. Også i andre yrker kan det være svært uheldig om budskapene blir utydelige. Når brodden trekkes ut i forkant, blir ingen stukket, men det er heller ingen som hører etter.

Velmenende beskyttere

Det finnes utvilsomt underbeskyttede barn og voksne i dette landet. Barn forsømmes og misbrukes, voksne møter kalde skuldre på jobbjakt.

Enkelttilfeller brukes gjerne som belegg for å hevde at vi lever i et kaldt og kynisk samfunn. Jeg tror en mer dominerende tendens er at enkeltpersoners evner til å ta vare på seg selv og mestre hverdagen med egne ressurser, er svekket. Velmenende beskyttere forhindrer at vi får gå på noen smeller og lære av dem.

Da får vi alt fra bomullsbarn til bomullseldre, individer som heller burde få muligheten til å ta noen sjanser og utforske verden på egen hånd.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 19. februar 2011.

Si din mening:

Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på