Revolusjonen i Egypt er nok et tegn på at USA er en stormakt på vei ned. Et regimeskifte vil svekke USAs posisjon, mener professor Øystein Noreng ved BI.

KRONIKK: Øystein Noreng om opprøret i Egypt 

Jeg har blitt bedt om å tegne opp noen sannsynlige konsekvenser dersom Mubaraks regime faller.

Et mulig utfall av revolusjonen i Egypt kan være et nasjonalistisk regime med demokratiske institusjoner, der islamistiske grupper som Det muslimske brorskap, får en betydelig innflytelse uten absolutt makt.

Innenrikspolitisk kan forventes en omfordeling av inntekt og en utbygging av velferdsstaten, sammen med tiltak for å skape arbeidsplasser.

Utenrikspolitisk kan forventes mindre lydhørhet overfor USA, en mer kritisk linje overfor Israel og en sterkere satsing på arabisk samarbeid, samt et bedre forhold til Iran.

Med store økonomiske og sosiale problemer er det lite trolig at Egypt vil risikere krig med Israel. Egypt har interesse av å holde Suezkanalen åpen for trafikk.

Regimeskifte svekker USA

Regimeskiftet i Egypt forsterker Israels isolasjon i Midtøsten og svekker USAs stilling. Umiddelbart fortoner Iran seg som en vinner. Under Mubarak var det ikke diplomatisk samband mellom de to landene. En normalisering ligger i kortene. Motsetningen mellom sunni- og sjiamuslimer bør ikke overdrives.

Utviklingen i Egypt skaper bekymring i USA og kan kanskje svekke oppmerksomheten overfor Iran. Risikoen er at israelsk paranoia vil motivere forebyggende angrep på landet. Et fortsatt sterkt vestlig press på Iran vil kunne gi et motsvar ved en opptrapping av iranske forsøk på å vinne innflytelse i arabiske land.

Forbindelsene mellom sjiamuslimske politiske bevegelser, Sadristene i Irak og Hisbollah i Libanon, kan gi grunnlag for et nærmere samarbeid, også i utenrikspolitiske spørsmål. Eventuelt vil Iran kunne styrke sin innflytelse i begge land.

Krisen i Egypt

Krisen i Egypt setter Saudi-Arabia i en vanskeligere situasjon. Selv om Saudi-Arabia for tiden har høye oljeinntekter og store overskudd på statsbudsjettet og i utenriksøkonomien, sliter landet med en høy ledighet, særlig blant ungdom.

Den saudiske valuta, riyal, er bundet til amerikanske dollar, hvilket innebærer at landet må følge USA i pengepolitikken. Risikoen er inflasjon. Landet har anslagsvis 75 prosent av sine valutareserver i dollar, i tillegg til store private dollarformuer, også på fyrstehusets hender.

Under Golfkrisen i 1990-91 var USA ansett som regimets redning ved å lede koalisjonen som drev Irak ut av Kuwait. Det har imidlertid vært til dels alvorlige uoverensstemmelser både før og si-den. I 1973-74 brukte Saudi-Arabia oljevåpenet, nedsatt utvinning og boikott av USA, for å fremme en løsning på Palestinaspørsmålet.

I 1979 viste Saudi-Arabia sin motvilje mot Camp David avtalen mellom USA, Egypt og Israel ved å redusere utvinningen og salget av olje, til tross for krisen i Iran, og bidro til en betydelig prisoppgang. I 2002 fant Saudi-Arabias fredsplan for Israel og Palestina ingen støtte i USA. Landet er av USA blitt holdt utenfor stabiliseringen av Irak.

I 2007 meglet Saudi-Arabia mellom Fatah og Hamas med sikte på en palestinsk samlingsregjering, men ble deretter motarbeidet av USA, Egypt og Israel. Senhøstes 2007 ble Saudi-Arabia forespeilet at toppmøtet i Annapolis skulle bringe en løsning på Palestinaspørsmålet ved amerikansk megling, men møtet ble en fiasko og et tap av prestisje for den saudiske utenriksminister. Svaret kom tidlig i 2008 i form av reduserte oljesalg som bidro til en sterk oppgang i oljeprisen.

Maktbalanse i endring

USA og Israel ønsker neppe Saudi-Arabia som en aktiv og selvstendig politisk medspiller i Midtøsten og har spilt landet ut over sidelinjen. Frykten for Iran gjelder mindre en angivelig militær trussel enn politiske utfordringer. Krisen i Egypt og uoverensstemmelsene i forhold til USA vil kanskje kunne påvirke maktbalansen og arvefølgen i Saudi-Arabia, eventuelt til fordel for den fraksjonen i fyrstehuset som ønsker et nærmere samarbeid med Syria og Tyrkia.

Med stor ledig kapasitet i oljeutvinning og store finansielle ressurser har Saudi-Arabia en betydelig handlefrihet i oljepolitikken og en mulighet til å påvirke oljeprisen opp eller ned. Landets oljeminister har høsten 2010 uttalt at en oljepris på $70-80/fat ville være i landets interesse. I januar 2011, med oljepriser nærmere $100/fat, er det kommet signaler om at Saudi-Arabia ønsker å sikre balansen i markedet og eventuelt å senke prisen til ovenfor nevnte nivå. Dette ville ha utenrikspolitisk betydning ved å ramme Irans inntekter og å styrke USAs økonomi, men forverre bytteforholdet med utlandet og oljens kjøpekraft.

Tyrkia kan vinne

Tyrkia kan vinne på regimeskiftet i Egypt. Nærmere forbindelser med Irak, Iran og Syria er grunnlagt på økonomiske interesser og potensialet for utvidet handel, ved siden av konkrete politiske interesser; alle fire land har kurdiske minoriteter og ønsker ingen kurdisk statsdannelse.

Ved å distansere seg fra Israel og USA har Tyrkia styrket sin innflytelse i den arabiske verden, først og fremst i Irak, Libanon og Syria. Nå er det også muligheter for nærmere politiske forbindelser med Egypt og Saudi-Arabia. Eventuelt ville dette kunne føre til et regionalt økonomisk og politisk samarbeid som omfatter Irak, Iran, Libanon, Saudi-Arabia, Syria og Tyrkia, eventuelt også Egypt, kanskje til og med Jordan, men som utelukker Israel og USA.

Åpner for nye allianser

På denne måten kan nye konstellasjoner og allianser oppstå i Midtøsten, og kanskje stabilisere regionen på dens egne premisser.

Fasiten er svekket amerikansk innflytelse. USAs tenkning overfor Midtøsten har hittil vært å befeste sin stilling som regionens sterkeste militærmakt og som en politisk bestemmende aktør, med innflytelse ved et sterkt militært nærvær og et nært samarbeid med Israel og lokale autoritære regimer.

Tankegangen synes å bygge på en antakelse at USA har uendelige ressurser og et tilsvarende handlingsrom, kort sagt at USAs hegemoni er uten utfordringer. Dersom revolusjonen i Egypt svekker dette synspunktet, vil USA kunne anse sine interesser som forskjellige fra Israels.

Ved å oppfordre til støtte til en fallende diktator har Israel nok en gang vist at landet er i utakt med verden. Et isolert og desperat Israel er en risiko for Midtøsten.

I 1989 jublet Vesten over diktaturenes fall Øst-Europa. Den gang falt vestlige strategiske interesser sammen med idealer om frihet og demokrati. I dag er det vestlig bekymring over diktaturenes fall i den arabiske verden; idealer om frihet og demokrati synes underordnet strategiske interesser.

Beslutningstakerne i Washington har svake kunnskaper om Midtøsten og dårlig vurderingsevne; de ser regionens problemer i stort monn ut fra et israelsk perspektiv. Den økonomiske krisen med høy ledighet og store underskudd forsterker inntrykket av en stormakt på vei ned. Egypt er nok et skudd for baugen.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagbladet 2. februar 2011.

Si din mening:

Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

 

 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på