Naturkatastrofer bringer alltid med seg en informasjonskrise, skriver Gudmund Hernes, som er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om Japans kriser 

Jordskjelv, tsunami, atomutslipp – Japan er rammet av tre kriser på en gang. Tusener er drept, titusener på flukt og millioner rådville.

Sjokket vedvarer, tapene stiger, forvirringen er stor, myndighetene overveldet. Selv disiplinerte folk som japanere vet ikke hvor de skal gå eller ta fatt. Og de akutte problemene vil avløses av en endeløs rekke nye: fabrikker i grus, slektninger borte, arveoppgjør uten arkiver og eiendomsgrenser som må trekkes på nytt.

Krisene inntreffer oftere

Alle de menneskelige problemene fortettes i én annen krise – en informasjonskrise. Den utløses av det voldsomme behovet for informasjon som oppstår når en katastrofe skaper massiv usikkerhet om hva som har hendt, hvem som er rammet, hvorfor det skjedde, hva som kan komme og hva som må gjøres.

Folk er fanget i et mektig drama uten manus: liv som er tapt, andre i fare, folk som er skremt, kapasitet som er sprengt – i en virkelighet som er helt uvirkelig.

Hyppigheten av naturkatastrofer – flom, tørke, sykloner, branner – har økt sterkt de siste tiårene, mest som følge av klimaendringene. Eksempler er den asiatiske tsunamien i 2004, orkanen Katrina i USA i 2005, jordskjelvet i Sichuan i 2008, brannene i Australia i 2009, flommen i Pakistan i 2010.

Informasjonskrisens mønster

Uavhengig av den konkrete katastrofen følger en informasjonskrise et gjengs mønster:

  • sjokket som smadrer folks liv og virkelighetsbilder,
  • det akutte tapet av dem som er blitt borte,
  • overbelastningen på styresmaktene,
  • forvirringen om hva som har skjedd,
  • vaklingen mellom ulike mottiltak,
  • mangelen på organisasjon når mye skal gjøres av så mange i en uoversiktlig situasjon,
  • harmen når folk erfarer at informasjon mangler og tiltak er utilstrekkelige,
  • kontroversene mellom myndigheter og innbyggere,
  • svekket tillit til de politiske institusjoner og
  • tap av legitimitet for politikere som avslører inkompetanse, hjelpeløshet og forvirring.

Alt øker behovet for informasjon – og nye informasjonskanaler sprenger seg vei som flomvann.

Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 vurderte et utvalg hvordan norske myndigheter møtte den situasjonen.

Rapporten Informasjonskriser (NOU 1986: 19) identifiserte både det typiske forløpet ved større ulykker, de feil som ofte begås og tiltak for å unngå dem.

Mange rutiner ble endret. Men en ulykke kommer sjelden alene: Den kommer i en ny form – og med en ny informasjonskrise som er vanskelig å mestre. Utenriksdepartementet merket det under tsunamien i Asia i desember 2004.

Konflikter mellom medier og myndigheter

Et vanlig trekk ved informasjonskriser er konflikter som oppstår mellom myndigheter og medier, dels på grunn av ulik informasjonsfilosofi.

Her er det to hovedsyn: det demokratiske og det hierarkiske, som idealtypisk kan beskrives slik:

  1. I en demokratisk modell har alle rett til å vite om forhold som angår dem selv. De har tillit til hverandres dømmekraft – at folk kan ta fornuftige avgjørelser når de får informasjon i en form de kan forstå. Og innbyggerne brukes til å skaffe informasjon: legfolk kan gi innspill, spørsmål og kunnskap til fagfolk. Åpen og mangfoldig informasjon er selvkorrigerende – feil rettes ved at andre reagerer på dem, altså ved pluralisme. Massemedia formidler begge veier mellom borgere og beslutningstagere. Og ikke bare myndighetene tar beslutninger – det gjør også borgerne.
  2. I en hierarkisk modell avgjør toppen hva folk får vite. Toppen har liten tillit til andres dømmekraft – informasjonen må selekteres og folk instrueres slik at de ikke handler feil eller panisk. Eksperter gir premissene, og korrigering skjer hvis myndighetene får ny viten. Flyten av informasjon er kontrollert, og feilsikring søkes ved monopolisering – flere kilder gir forvirring. Mediene er myndighetenes høyttalere.

Særlig i den siste modellen slår det lett over i konflikter mellom myndigheter og medier.

Der myndighetene vil ha tid til avveining, vil mediene holde sine dødlinjer og få fakta ut. Får de dem ikke hos myndighetene, søker de andre kilder, hjemme eller ute. Da avdekkes det at de lærde strides og at myndighetens bilde bare er ett av flere mulige.

Og der myndighetene vil ta forbehold, vil mediene spisse og forenkle. Der myndighetene for å unngå panikk vil bagatellisere, vil mediene dramatisere. Har myndighetene eksperter, finner mediene moteksperter.

Ny virkelighet for infomasjon

De siste år har både myndigheter og medier havnet i en ny virkelighet: Teknologien har demokratisert informasjonstilgangen. Alle med mobiltelefoner og kamera kan sende sms, twitre og bruke Facebook.

Både myndigheter og medier kan være blant de siste som får informasjon.

Så når folk ser biler som feies vekk som legobrikker og hele byer bli smadret live og hører myndigheter insistere på at bare 300 er døde – ja, da skjønner de at myndighetene er uten kontakt.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 18. mars 2011 med tittelen "Kontrollen som glapp". Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på