Frankrikes eliter er rammet av kognitiv dissonans, skriver Gudmund Hernes, som forsker ved FAFO og professor II ved BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om politikk og økonomi

Historien om Dominique Strauss-Kahn – kalt DSK i Frankrike – er som en gresk tragedie: Mannen som kunne styre den ganske verden, falt fordi han ikke kunne styre seg selv.

Faglig dyktig og politisk kløktig hadde han brukt gjeldskrisen til gjenreisning av Det internasjonale pengefondet (IMF).

Dramatisk reise til helvete

Han var på vei til å bli Frankrikes president – men hadde trekk av Dr. Jekyll og Mr. Hyde.

Så fikk han en dramatisk reise til helvete: fra første klasse på Air France, gjennom skjærsild og blitzregn, forvåket, ubarbert og i håndjern, til fengsel på Rikers Island.

Det er som i myten om hybris: Ikaros, som flyktet med vinger festet med voks, men som tross advarsler fløy for nær solen slik at voksen smeltet og han styrtet i havet.

Franske reaksjoner

Like interessant som hva Strauss-Kahn måtte ha gjort, er hvordan Frankrike har reagert. Rystelsen er mer enn sjokk og vantro – den er mistro.

Vi har fått et skoleeksempel på kognitiv dissonans: stresset man føler når to uforenlige syn kolliderer – eller når det man ser, ikke stemmer med det man tror. Når da virkeligheten avviker fra virkelighetsbildet, blir det bekvemt å fornekte, bortforklare og omtolke realitetene.

Halvparten i en fransk meningsmåling – 70 prosent av sosialistene, som Strauss-Kahn tilhører – mente han hadde falt for et komplott, kanskje fra den utsatte president Nicolas Sarkozy. DSK var sett som en redningsmann for parti og land – den beste blant de beste.

Ingen som er så smart kunne gjøre noe så dumt. Han var for ambisiøs til å handle så selvdestruktivt. Iallfall ikke slik at han ble knepet. Og slett ikke med en stuepike – han kunne jo få hvem som helst. Og å bli tatt av amerikanerne! Det står ikke til troende!

Altså kunne det ikke ha skjedd. Og hadde det skjedd, måtte det ha vært frivillig sex. Dessuten: Å hales foran amerikanske tv-kameraer er utålelig – en toppfigur på vei til laveste rettsinstans, etter uteliggere og småskurker foran i køen!

Det verste skjellsord i Frankrike er å si at noen er dum – «idiot», «stupid»! Dette befestes av et skoleverk som er prestasjonsbasert, selekterende og elitistisk. Det stammer fra Napoleons tid, på en gang aristokratisk og meritokratisk – og det toppes av «de store skolene».

De som kommer inn, transporteres videre opp til toppen av fransk politikk, næringsliv, forvaltning og media. De utgjør et privilegert sjikt – som mener at privilegiene er fortjent.

Beskytter hverandre

Som privilegerte grupper flest beskytter medlemmene hverandre, også når noen faller. De kan ikke behandles som alle andre – og slett ikke som vanlige forbrytere.

Korrupsjonsjeger Eva Joly kan nok fortelle mye om det. Alain Juppé ble dømt for korrupsjon – men er nå tilbake som utenriksminister. Tidligere president Jacques Chirac var innblandet – men slipper stadig unna. Begge er «enarker» – utdannet ved École nationale d'administration (ENA).

Reaksjonene i dette miljøet på Strauss-Kahns arrestasjon har vært like sterke som sære.

Strauss-Kahns partifelle, tidligere justisminister Elisabeth Guigou, også enark, sa om Strauss-Kahn i håndjern mellom to politimenn: «Bildet er utrolig brutalt, voldelig og ondsinnet» – men ikke et ord om hva den afrikanske stuepiken kan ha vært utsatt for av brutalitet og vold. Eller om at også hun får revet opp hele sitt liv og i rettssaken vel vil bli gjenstand for et karakterdrap av forsvarsadvokatene som skal prøve å bevise at hun er en dubiøs kvinne.

Det mest groteske forsvar er kommet fra «filosofen», den selvnyterske moralposøren Bernard-Henri Lévy (utdannet ved École Normale Supérieure).

Han skriver at i det amerikanske system kan «enhver» komme med grunnløse anklager som hedersmenn må bevise som falske – og glemmer i farten at det faktisk var politiet som grep inn på et grunnlag som holdt i retten.

Og Lévy illustrerer kognitiv dissonans ved å si at monsterbildet som er tegnet av Strauss-Kahn i mediene, ikke har noen likhet med hans venn gjennom 20 år. Strauss-Kahn er «sjarmerende, forførende, klart; en kvinnenes venn, og først av alt overfor sin egen kvinne, naturlig nok». Hvoretter han retter et personangrep mot en ung kvinnelig forfatter som har stått frem med sin historie om Strauss-Kahns overgrep for noen år siden.

Lévy mener skambildet av en av «Frankrikes beste tjenere» og en av klodens viktigste menn som nå tjener «proletære land», er absurd.

Selvsagt – for hvis det var sant, viser det jo at selveste eliten, justisministrene, filosofene, rett og slett har latt seg lure – de er dumme! Absurd!

Her hjemme har finansminister Sigbjørn Johnsen rost Strauss-Kahn for en god jobb i IMF.

Men hva skal Sigbjørn svare på Utøya i sommer hvis AUF-erne spør om det er et godt signal at Pengefondets direktør bruker 3000 dollar natten på en suite når halvparten av verdens befolkning må leve på to dollar dagen?

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 27. mai 2011. Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på