Når alle kan publisere, må vi også sørge for at alle er skodd for det etiske ansvaret som følger publisering, skriver Ragnhild Kr. Olsen ved Handelshøyskolen BI.

KRONIKK: Ragnhild Kr. Olsen om etikk i sosiale medier

Mikrobloggingstjenesten Twitter har vært arena for uvettig sosial medieomgang den siste tida:

  • En TV-kjendis er navngitt og hengt ut som voldtektsmann.
  • Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen er blitt ønsket død.

Begge eksempler på «Den raske fingers fare» – risikoen du løper når du tvitrer og retvitrer før du tenker.

Digital folkeskikk

Hendelsene minner oss om utfordringene knyttet til publiseringsetikk i den sosiale mediesfæren. Når Twitter blir Hvermannsens arena, vil vi se stadig flere eksempler på at digital folkeskikk ikke er noen medfødt egenskap.

Det har vi erfart både på Facebook, i nettdebatter og kommentarfelt på nettaviser og blogger. Men hva skal vi gjøre med det? Den hevede pekefingers taktikk er neppe veien å gå, men ytringsetisk skolering må inn allerede på barneskolen.

Samler eksempler

Det lyder kanskje kynisk, men for en som stadig samler eksempler til forskning på og forelesninger om sosiale medier, er det ikke uten en viss tilfredshet man konstaterer at uken som gikk ga kroneksempel på hvordan tankeløshet i den sosiale mediesfæren kan ende i grøfta.

Akkurat da varaordfører Rita Ormbostads Facebook-fadese begynte å gå ut på dato, havner FpU-Christoffer i uføret. Christoffer Thomsens mildt sagt uheldige, nattlige tweet til Marie Simonsen, der han ikke altfor elegant uttrykker en viss forhåpning om at Dagbladet-redaktørens dager er talte, er en nødvendig vekker.

Simonsen mener å se en brutalisering av debatten på Twitter. PR-rådgiver Jarle Aabø følger opp og kaller en del av Twitter-meldingene ren kloakk.

Den er ikke lenger bare en opplyst, hyggelig samtale blant folk med lik bakgrunn og relativ lik vurdering av hva man kan og ikke kan si til hverandre.

Selv om det er et godt stykke igjen til den råskapen vi finner i anonyme nettdebatter, ser vi også her at det ikke faller like naturlig for alle å forvalte ytringsmulighetene på nettet på en god måte.

Twitter til retten

Advokat Jon Wessel-Aas tror Twitter-meldinger vil havne i rettsapparatet ganske snart. Han er intervjuet i bransjemediet Kampanje etter at en TV-kjendis er navngitt og hengt ut på Twitter i forbindelse med en voldtektssiktelse.

Redaktør Helge Øgrim i fagbladet Journalisten kom til å navngi kjendisen ved et uhell. Det er leit, og noe Øgrim har beklaget. Mindre tilgivelige er de flåsete Twitter-meldingene som har navngitt TV-personen i forbindelse med saken både før og etter Øgrims glipp.

Wessel-Aas uttaler seg ikke konkret om denne saken, men på generelt grunnlag. Han tror flere Twitter-brukere kan få seg en kalddusj dersom de blir konfrontert med rettsstridige ytringer. Han understreker at dersom man kommer med slike ytringer, er man like ansvarlig om de ytres på Twitter som på en nettside.

Må trimme bevisstheten

Twitter er ingen juridisk frisone. Men det juridiske aspektet er bare en del av bildet. Etikken må komme i tillegg. Her har vi en jobb å gjøre for å trimme bevissthetsnivået og forståelsen av konsekvensene av egne ytringer i den digitale offentlige sfære.

Når alle kan publisere, må alle også læres opp i det etiske ansvaret som knytter seg til publisering. Vi driller journaliststudentene i Vær varsom-plakatens regler. Det er pressens etiske rammeverk.

På samme måten bør amatørpublisistene drilles i ytringsetikk. Og det bør begynne tidlig. Allerede i småskolen begynner barna å samtale i sosiale medier.

Vær varsom-plakat for folket

Et sett Vær varsom-regler for alle ville være en god veileder for samtalen. Og et godt utgangspunkt for å snakke med barna om hva det er greit å si og gjøre mot andre på nettet. Det ansvaret må foreldre ta. Men det er så viktig at jeg mener det også bør inn i læreplaner og undervisning. 

Jeg kjenner det allerede fra hjemmearenaen: Sjuåringens innmelding i det sosiale medienettverket Panfu har avstedkommet noen nyttige erfaringer.

Med nicknames og identiteter lånt fra pandaverdenen (av alle ting) går barna inn i chatterom der de møter andre pandaer for litt uformelt samvær. Det er stort sett hyggelig, men det kommer også mindre hyggelige meldinger som skaper usikkerhet: «Hvorfor sier han at jeg er en dust, vi kjenner jo ikke hverandre?» spør sjuåringen. Og så en liten tenkepause: «Nå skriver jeg superdust tilbake».

Plutselig eskalerer intensiteten i meningsutvekslingen, og det blir utrivelig. Men det blir også et godt utgangspunkt for å snakke om ytringsetikk ut ifra konkrete erfaringer.

Etikk i den digitale skolesekken

Man skal ikke være så naiv at man tror at nettikette og etikktrening fjerner troll og sjikane fra den sosiale mediesfæren, men det er en nødvendig kompetanse å ha med seg i den digitale skolesekken.

Vi trenger et etisk rammeverk, et sett gode prinsipper. Og vi trenger lærere som kan undervise i de prinsippene. Det er en viktig del av den digitale kompetansen som vi må sørge for at lærerne besitter. Her bør departementet på banen.

Inviter fagfolk og interesseorganisasjoner til en ytringsetisk dugnad – fra forskningsmiljøer og undervisningssektoren til Presseforbundet, Barnevakten og Nona (nettverket for folk som jobber med nettmedier). Kartlegg erfaringer og behov, og gi læreplanene et nødvendig digitalt løft på etikkområdet.

Etikk er allerede integrert i undervisningen gjennom RLE-faget. Det er på tide at ytringsetikken blir det også. I tillegg bør kommunikasjon i sosiale medier inn i både norsk og samfunnsfag.

Slik kan vi lære barna våre å bruke det potensialet som ligger i å kunne kommunisere til mange i sosiale medier på en god måte. Det handler ikke om å heve pekefingeren, men om å skape trygghet og forståelse både for muligheter og fallgruver.

Så slipper kanskje noen flere den ydmykelsen det er å bli hengt ut i Twitter-offentligheten for sin ubetenksomhet. FpU-lederens utrivelige Twitter-melding til Marie Simonsen ble retvitret til hennes nær 13.000 følgesvenner. Han har fått straffen sin.

Og han har forhåpentligvis lært – The Hard Twitter Way.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagsavisen 9. juni 2011.

Si din mening:

Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på