Euroland etter euroland har gått på kne og bedt pent for seg. De får en brutal voksenopplæring i finansiell disiplin. - Europas politiske vilje til å hjelpe euroen er kolossal, skriver Erling Røed Larsen ved BI.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om euroen

James Carville, Bill Clintons rådgiver, sa en gang at hvis han skulle bli gjenfødt, ville han komme tilbake som obligasjonsmarkedet – for det kan skremme alle.Og markedene for gjeld har skremt politikere og økonomer.

Land etter land har gått ned på kne og bedt for seg. Hellas, Irland og Portugal. Spania og Italia skjelver. Investorene frykter at noen land ikke kan betale tilbake (all) gjeld, og krever derfor saftige renter for å eie gjeld.

Nytt liv for drakmer og pesetas?

Obligasjonsmarkedet gir myndigheter en brutal voksenopplæring i finansiell disiplin. Noen frykter til og med at eurosamarbeidet trues. Vil vi se drakmer og pesetas igjen?

Muligens. Euroen har alltid vært en håpefull politisk innretning, ikke et gunstig økonomisk arrangement.

Hvis den politiske vilje er stor nok til å svelge de økonomiske problemene, vil den overleve. Det koker ned til om, eller hvor lenge, den politiske viljen vil vare – og hvilke alternativer som foreligger.

Nå ser folk til Tyskland, og ber om å bli reddet. Men tyskerne vil ikke. De gjør det likevel – motstrebende. Enn så lenge.

Pengeteoretikere sier at hvis du har en pengeunion, må du også ha en finansunion. Økonomiske historikere sier at Europa ikke kan ha en finansunion – uten å oppgi mer suverenitet enn noen vil. Regn ut resten.

Ulike land krever ulik pengepolitikk

Dypest sett skyldes problemet at Europa ikke er et optimalt valutaområde, for landene er for forskjellige. Forskjellige land krever forskjellig pengepolitikk – men en valutaunion setter én rente for alle. «Statene i USA er da forskjellige», innvender du, «og der går det greit med en felles valuta».

Forskjellen er at i USA flytter arbeidere på seg. Det gjør de for lite av i Europa. Arbeidsmobilitet kan erstatte rentefleksibilitet ettersom fraflytting reduserer ledighetskøen når renten ikke kan senkes.

Tilflytting avkjøler et kokende arbeidsmarked når renten ikke kan heves. Og Joe Sixpack flytter fra Florida til Oregon uten å blunke, mens Pedro nekter å forlate Madrid.

Viljen til å hjelpe

Hva kan gjøres? Tviholder politikerne på euroen, må de dele finanspolitisk ansvar og få til felles obligasjoner. Noen har hvisket om en nord-euro og en sør-euro – og humoristisk anlagte personer tenker på navn som neuro og surro.

Hvor interesserte er europeerne er i å knytte seg enda tettere sammen? For å svare, må en forstå politikk, historie, psykologi og kultur. Det blir mye for en skarve økonom.

Selv tror jeg likevel Europas politiske vilje til å hjelpe euroen er kolossal – men ingen må undervurdere tysk frustrasjon.

Referanse:

Artikkelen er publisert under vignetten "Signert" i Aftenposten 16. juni 2011.

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på