Vi trenger en offensiv satsing på IT og velferdsteknologi for å løse de store oppgavene i omsorgssektoren, skriver Geir Lahnstein og Hans Aanesen.

KRONIKK: Informasjonsteknologi og omsorg

Torsdag 16. juni 2011 presenterte det såkalte Hagen-utvalget en bred fremstilling om bruk av moderne velferdsteknologi i den kommunale pleie og omsorgstjenesten.

Det vil gis oss en viktig debatt om teknologiens muligheter, begrensninger samt etiske utfordringer knyttet til denne type teknologibruk.

Må ta i bruk velferdsteknologi

Trender viser at antall pleietrengende eldre over 80 vil øke dramatisk i årene fremover mens antall såkalte «varme hender» til å gå inn i omsorgstjenesten vil være begrenset. Samtidig vil våre krav til individuell tilrettelegging, service og kvalitet i livets sluttfase bare øke.

Dette vil stille store krav, ja nærmest umulige forventninger når det gjelder tilrettelegging når det gjelder det kommunale tjenesteapparat både i institusjon og den hjemmebaserte tjenesten.

Konklusjonen er at vi ikke kan tenke oss en fremtid mot 2030 uten at man aktivt gjør bruk den nye velferdsteknologien. En umiddelbar gevinst ligger i at eldre mennesker vil kunne bo lengre i sitt eget hjem.

Ved hjelp av sensorer, varslere og annen såkalt smarthusteknologi ser vi en rekke praktiske og meget nyttige anvendelsesområder som sikrer trygghet og gir høynet livskvalitet.

Sosialt entreprenørskap

Vi er allerede blitt fortrolig med avansert teknologi når det gjelder mobiltelefoner, internettløsninger og de fremstormende sosiale medier. IT er i seg selv verdinøytral. Den er verken slem eller snill.

Kravet er å bruke IT på en klok måte. Her utfordres vi når det gjelder hva som kalles «sosialt entreprenørskap» som innebærer å planlegge, utvikle og iverksette konkrete IT-baserte løsninger for å skape større valgmuligheter, trygghet og livskvalitet for det enkelte menneske. Poenget er å ligge i forkant.

Teknologiutviklingen er i seg selv et lokomotiv og følger sin egen logikk. Løpende ser vi nye teknologiske gjennombrudd. Det viktige spørsmålet er hvordan nyvinninger generelt innen IT kan omformes og overføres målrettet og systematisk slik at den kan nyttiggjøres innen norsk eldreomsorg.

På dette området har Drammens-regionen med Papirbredden innovasjon vært en viktig og positiv pådriver i et nasjonalt perspektiv. Likeledes har Drammen kommune ambisjon om å utruste en rekke boliger med smarthusteknologi. Dette er det grunn til å glede seg over.

Imidlertid er vi her i Norge nærmest på steinalderstadiet når det gjelder tekniske løsninger i eldreomsorgen. Det går rett og slett for tregt. Til nå har det i hovedsak dreiet seg om trygghetsalarmer.

Må satse offensivt

Både i offentlige dokumenter som Nasjonal Helseplan og i diskusjonen rundt Samhandlingsreformen er det nærmest «taust som graven» når det gjelder IT-bruk. Det er en klar forsømmelse. Det må bli en betydelig offensiv satsning på dette området, og det er trolig at Hagen-utvalget vil være et viktig puff i riktig retning.

Kompetansenivået i IT-bruk for morgendagens helsetjenere må økes drastisk. Likeledes må overordnede myndigheter etablere standarder, dvs. kjøreregler for utformingen av fremtidige systemløsninger.

Systemer må snakke sammen

Vi ser med skrekk hvilke problemer blant annet Nav og sammenslåing av Oslo-sykehusene har når det gjelder samordning mellom sine datasystemer. Det er null standardisering. Slik kan det ikke fortsette. Datasystemer må kunne «snakke sammen». Det krever en nasjonal strategi for en felles kravspesifikasjon til fremtidige IT-baserte helsesystemer.

I vårt arbeid i den internasjonale standardiseringsorganisasjonen OASIS (Organization for the Advancement of Structured Information Standards) og EPR-forum uttrykkes det at tiden er overmoden for å lage åpne, ikke-kommersielle systemplattformer basert på beste praksis utmeislet i fellesskap mellom offentlige myndigheter, private bedrifter og frivillige organisasjoner.

Det advares mot at store kommersielle aktører alene, som IBM, Microsoft, Google og andre, tilraner seg monopolsituasjon som skaper et uønsket avhengighetsforhold.

Etikk i førersetet

IT må ikke skape fremmedgjøring. Mennesker må snakke med mennesker. Det må ikke bli slik at IT erstatter personlige relasjoner og menneskelig kontakt og kommunikasjon. Teknologien må komme i tillegg, som en mulighet, som en aktiv verdiskapning.

For å oppnå dette må det etableres etiske minimumsregler om personvern som sikrer det enkelte menneske nødvendig trygghet, sosialt fellesskap med andre og høynet livskvalitet. Det er behov for et fundamentalt tankeskifte. Kommunens frontlinjetjeneste må oppdateres.

Holdningen til helsepersonellet må i fremtiden være at brukerne ikke lenger betraktes som «passive tjenestemottakere», men som rettmessige eiere av sine egne data. Det betyr at den enkelte bruker selv må bestemme bruk, endret bruk og eventuell avvikling av etablert IT-bruk.

Skrekkscenariet er at fremtidig miserabel kommuneøkonomi gjør det lønnsomt å bruke IT-løsninger og hvor den enkelte bruker blir pådyttet kommunens generelle IT-system uten individuell tilpasning.

Begrepene brukerbehov og brukerstyring må sikres å få et reelt innhold og aktuelle brukerorganisasjoner må umiddelbart komme offensivt på banen og dialogbaserte nødvendige krav til ansvarlige myndigheter. Rett rundt hjørnet vil vi se at omfattende IT-bruk i pleie og omsorg blir en realitet.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Drammens Tidende 17. juni 2011.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Tekst: Høyskolelektor Geir Lahnstein ved Handelshøyskolen BI og Hans Aanesen, OASIS og EPR-forum.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på