Hvordan overkomme arr og traumer etter terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya? Den styrken de overlevende selv har vist og har i seg, er trolig beste vei videre, skriver professor Guri Hjeltnes ved BI.

KRONIKK: Guri Hjeltnes om terrorangrepet

Bildene fra regjeringskvartalet var sjokkerende, var det virkelig vårt land? Skadene var som i en krigssone i en annen verdensdel - eller som bombingen av noen norske byer i april 1940.
Og så fulgte Utøya - som ingen parallell har i norsk historie og få, heldigvis, i internasjonal sammenheng.

Ikke i noen enkelthendelse på norsk jord under den tyske okkupasjonen ble så mange skutt til døde og skadet, i løpet av tre timer.

I Beisfjord fangeleir ble 288 jugoslaviske fanger drept natten til 18. juli 1942. De ble beordret oppstilt 20 og 20 foran oppgravde hull der de ble skutt. Ombord på Donau 26. november 1942 ble 532 jødiske fanger bragt ombord, 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Bare åtte menn kom tilbake.

Andre brutale overgrep kunne nevnes, de gir perspektiv på den brutale nedskytingen som fant sted i fredstid, i løpet av en sommerleir som først og fremst er forbundet med lykke, samvær, ungdommelig flørting og politikk.

Viser stor styrke

De barn og unge som mistet livet eller ble skadet på Utøya, er barnebarn eller oldebarn av krigsgenerasjonen - som også besto av ungdom. Hver fjerde nordmann som opplevde krig og okkupasjon i årene 1940-1945 var et barn (mellom 0 og 18 år).

Den ulykke og samtidig det mirakel vi nå har sett utspille seg, viser hvor stor styrke dagens unge generasjon har i seg. De som har sagt at etterkrigsgenerasjonene ikke ville klare å takle en stor krise, tar feil. Den ro og verdighet vi har sett, sammen med offervilje, styrke til å hjelpe og støtte hverandre, viser kraft, mot og evne.

Samtidig vet vi at slike påkjenninger fører til ettervirkninger. Konsentrasjonsleirfanger og krigsseilere slet etter krigen. Soldater fra ulike operasjoner i etterkrigsårene har slitt.

Det norske samfunn har ingen god tradisjon for å følge opp veteranene. Det gjelder opp til nyere tid. Forsvaret fikk først i år oversikt over antall soldater som har blitt skadet under tjeneste i Afghanistan, for perioden 2001 til 2010.

Hjemmesidene til landets kommuner og Helsedirektoratet har nå lagt ut detaljert informasjon om det psykososiale arbeidet etter terrorangrepet.

Alle kommuner har kriseteam som aktivt skal følge opp de rammede og berørte i akuttfasen, og kommunene bes om å sikre systemer med en fast kontaktperson for den enkelte. Her bør vi alle følge med for å se at ambisjonene skjer fyllest.

Tilbake i normalt gjenge

Men hva så? Spesialrådgiver Line Nersnæs i Justisdepartementet, som fikk en tresplint i hodet da bomben sprang i Grubbegata, fortalte på «Sommeråpent» før helgen at hun gikk på jobb umiddelbart for å komme «inn i A4», hun ville være i «godt virke».

Felles for mange krigsseilere og andre krigsveteraner jeg har snakket med er at de fremhever at det som reddet dem fra traumene de slet med, var å få familie og et videre yrkesliv - det ga system i hverdagen: et ankerfeste.

For de mange barn og unge fra Utøya vil det å begynne på skolen eller på studier eller på arbeid igjen være meget viktig. Rett å slett å komme inn i et normalt gjenge, finne tak i rutiner. Psykiater Trond Heir ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress bekrefter dette.

- Noen kan ha behov for en pause nå, men ikke for lang. Det er viktig å gjeninnta de vanlige posisjonene i livet, ellers blir det krevende å gjenerobre tapt land. Om man ikke kan prestere 100 prosent, kan man begynne i det små, sier han.

Helbredelse i handling og sosiale relasjoner

Det ligger helbredelse i handling og i sosiale relasjoner. Konsekvensene etter terrorangrepet kan gis mening, i en kamp for det frie ord, for et åpent samfunn, for å drive politikk - slik det offisielle Norge umiddelbart responderte. Det ligger helbredelse i å gjenoppta livet, forfølge politikk eller andre interesser. Det vil ikke være lett. Men få av oss tviler i dag på at det unge mannskap som overlevde, vil klare å gjenerobre livet.

Inger Hagerup skrev diktet «Aust-Vågøy» i mars 1941, det sirkulerte i flere år illegalt - i dag ville det spres på sosiale medier. Hun avsluttet slik:

Står tusen andre samlet

i steil og naken tross

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 1. august 2011.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

 

 

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på