Universiteter og høyskoler gir deg sjansen til å oppdage ditt eget talent, utfordrer Gudmund Hernes, som forsker ved FAFO og professor II ved BI.

TALE: Gudmund Hernes om utdanning

En gammel teologisk tese lyder: «En skikkelig fristelse skal man ikke la gå fra seg. Det er ikke sikkert den kommer igjen!»

Så da jeg ble bedt om å tale ved velkomsten til det nye semester og til de nye studenter, skjønte jeg straks at dette var en fristelse jeg ikke burde motstå. Her kunne jeg få anledning til å si noen Pauli ord til dem som skal immatrikuleres og begynne sine studier. Jeg kunne holde en blanding av en gardinpreken og en peptalk!

Bli noe annet

Da er mitt enkle budskap dette: Til universitetet er dere ikke kommet for å være dere selv - hit er dere kommet for å bli noe annet. Det verste som kan skje var om dere forlot universitet som dere er i dag. Eller om man måtte si: Til universitetet kom du for å finne deg selv - og så var du ikke her heller.

Ifølge gjengse teorier er det særlig i to faser av livet at man forandres mye og varig.

Den første er perioden til man fyller fire år. Da er det de psykiske hovedtrekk formes, legninger festes og personligheten støpes. For eksempel om du blir utadvendt eller reservert, om du blir en emosjonell natur eller om du blir empatisk. Når du er fire år, har du fått en karakter som er typisk deg og gjenkjennelig for andre. Når du er fire år, vil du i tillegg ha lært de to viktigste ting i livet: Å bruke språket og å mestre kroppen. Du kan snakke og telle, stupe kråke og kaste ball. Så, ja, mye av det du vil være og mye av det du vil bruke, har du alt under huden som fireåring. Årene mellom 5 og 20 bruker du så stort sett til å utbygge den personligheten du er blitt og utbrodere de ferdighetene du har fått - du kan lære et språk til, og du kan lære å turne.

Så kommer den andre livsfasen for forandring. Den begynner etter videregående, fra du er blitt cirka 20. Hodet ditt har alt noen møbler på plass - men det kan skje store ommøbleringer. Endringene kommer altså ikke så mye i personlighetens grunntrekk som i det du tenker med.

Nye møbler er det du kan få ved universitetene. Altså ikke bare tanker om dette og hint, løsrevne brøker, men hele lærebygninger, teorier om hvordan ting henger sammen, virkelighetsbilder og verdensanskuelser. Med et finere ord:

Du kan lære om og innforlive i deg hele paradigmer. Et eksempel er evolusjonslæren. Et annet er neoklassisk økonomisk teori. Du kan også møte problemene med å koble sammen ulike lærebygninger, som kvantefysikk og generell relativitetsteori, eller hvordan du skal forbinde det knøttsmå med hele greia, som for eksempel partikkelfysikken og kosmologien.

Vi håper på dere

Her er det mye ugjort - det venter på folk som kommer, som lærer det vi vet og forstår det etablerte, men som så kan bryte opp og gi oss et annet og bedre bilde av virkeligheten.

Det er her vi håper på dere. Vi håper at dere vil tenke på noe vi ikke alt har tenkt på. Så hvilke gutter og jenter vil gamle Norge ha? Jo, de som kan lære det vi kan - men som så kan endre, ja, kullkaste det som nå er den rådende lære.

Vi som har vært ved universiteter en stund, sier at det vi liker best er nye ideer - nye møblementer for hjernen. Men vi har likevel ofte tungt for å komme oss ut av de ørelappstolene vi satte oss i og har vennet oss til - våre intellektuelle godstoler.

Verre enn det: Vi universitetslærere tør ikke helt si høyt det vi vet er sant: Ved universitetene tenkes det mye feil - med store konsekvenser.

Ja, universitetene er et sted der man kan møte ikke bare framifrå professorer, men også falske profeter. Av og til er det ikke så lett å skjelne hvem som er hvem - noen er jo begge deler på samme tid.

Oppdag ditt eget talent

Hva er da universitetets program for deg? Enkelt sagt dette: Å la deg få sjansen til å oppdage ditt eget talent.

Og dermed er jeg fremme ved den fellen jeg har lagt for deg - og nå slipper du ikke unna!

For her kommer spørsmålet: Hva er det som står i veien mellom deg og ditt talent - mellom det du kommer til universitetet med og det du faktisk kan bli - nå som du går inn i de årene som for deg kan bli de store forandringers tid?

Svaret mitt er enkelt: Den eneste som står i veien er deg selv. I vårt land kan du ikke legge skylden på manglende studiefinansiering. Den er rausere enn i nesten alle andre land. Noen av dere har problemer med å finne en hybel - men det vil ordne seg. Og i mellomtiden er det alltid et sted å slå seg ned. I mange andre land er det kafébordene som er lesesalsplassene. Hos oss er det bedre stilt.

Ja, i Norge er finansieringen av studenter og stipendiater så god at tilstrømningen fra andre land øker - og flere drar hjem når de har graden i ranselen. Så altså: Det står på deg.

Vær en inspirerende student

Men hva med undervisningen: Kan ikke professorene være kjedelige og - å søke seg til plassen som veggpryd. Spørsmålet er feil stilt: Spørsmålet er ikke om du har inspirerende lærere - men om du selv er en inspirerende student.

Kan du trekke andre studenter med i en interessant debatt? Følger du så godt med i faget at du egger lærerne til å følge med? Kan du stille dem noen spørsmål de ikke har et godt svar på - stille dem til veggs?

For det er universitetets oppgave: Å stille spørsmål vi ikke har gode svar på - og så sette inn evner og energi på å finne svaret.

Ta deg selv på alvor

Med andre ord: Tar du ikke deg selv på alvor, er det ingen andre som vil gjøre det. Da forblir du en slags akademisk drivgods, en som flyter med strømmen og kanskje havner i en bakevje for resten av livet. Tiden for de store forandringer går deg hus forbi. Du vil ikke ha oppdaget ditt eget talent.

Å være student er det motsatte. Styrer du medstrøms, må du jobbe så mye ved årene at du får styringsfart. Og ro enda mer hvis du vil bevege deg motstrøms. For dere har vel oppfattet at det er kjerringer mot strømmen som får Nobelprisen?

Ikke å drive krever arbeid, anstrengelse, innsats. Husker dere det Barack Obama sa som presidentkandidat? Han sa: «Yes, we can!» Han la ikke til: «Hvis vi orker.» Sagt på en annen måte: Ingen kan bli gode, ingen kan finne sitt eget talent ved å gå for halv maskin.

Sterke fristelser

En ting skal jeg gi dere studenter som immatrikuleres nå for tiden. Dere har flere sterke fristelser, flere distraksjoner, enn studenter noen gang før dere.

Da jeg var student, fantes verken Facebook eller pillen: I Studenttinget i Oslo kjempet vi for at sengebredden på Samskipnadens hybler skulle utvides til 80 centimeter - kronargumentet var at det ville doble kapasiteten uten å øke bygningsmassen.

Nå har jeg registrert at det er mange som på forelesningene synes foreleseren er langt mindre interessant enn å være på Facebook, sms eller Twitter.

En dag uten Facebook?

Med andre ord: Det er flere nå som er immatrikulert ved universitetet - men det er ganske mange som ikke er logget på selve universitetet. Kanskje skulle dette være del av opptaksprøven ved universitetet: Klarer du å holde deg borte fra Facebook en hel formiddag og drive bare med fag?

Skal du oppdage ditt eget talent, kan du ikke se på universitetet som et venteværelse, eller som realitydelen av de sosiale medier, som et hvilested.


Det er her jeg må bringe inn de to normalfordelinger.

  • Normalfordelingen, eller Gauss-kurven, kan vi bruke til å plassere folk etter deres talent. Det er noen få supre helt til høyre i fordelingen, og noen få noksagter helt til venstre. Men de fleste ligger i midtlaget, altså rundt middelverdien. Noen tror til og med at vi er skapt sånn - at vi har fått vår plass i fordelingen i fødselsgave av selveste Vårherre. Det er et interessant synspunkt - men det er feil.
  • For det er en annen normalfordeling - din egen! For eksempel vet jeg at jeg ikke vil kunne løpe 100 meter like fort som Usain Bolt - genene setter grenser. Men jeg kan løpe fortere enn jeg gjør i dag. Jeg kan også løfte noen tyngre vekter enn jeg gjør i dag. Jeg kan også bli dårligere enn i dag ved å bli mer av en slappfisk. Det jeg ikke kan gjøre, er å drømme meg i form - jeg må trene meg i form. Med det bestemmer jeg hvor jeg skal være på min egen normalfordeling.

Din egen normalfordeling

De fleste ligger på de fleste områder under gjennomsnittet i sin egen normalfordeling. Jeg løper ikke så fort, jeg løfter ikke så tungt som jeg en gang gjorde. I videregående kunne jeg til og med gjøre noen øvelser på skranke i Trondhjem turnforening. Nå har jeg problemer med håndstående. Så jeg ligger nå under mitt eget gjennomsnitt.

Jeg kunne også danse bedre swing enn i dag. Mye av den matematikken jeg kunne for 20 år siden har jeg også glemt. Men på noen områder ligger jeg ennå over mitt eget gjennomsnitt.

Du bestemmer

Poenget er: Den som tenker på sitt eget talent må ta inn over seg dette: Alle er overutstyrt! Du har muskler du aldri kommer til å bruke. Du har evner du aldri vil trene. Du har grenser du aldri vil overskride. Sagt på en annen måte: I din ene kropp kan det leves mange liv.

Det er faktisk du som kan oppdage ditt eget talent. Det er du som kan bringe deg over ditt eget gjennomsnitt. Det er du som bestemmer hvilket liv som skal leves i din kropp.

Spørsmålet er om du er så likegyldig til deg selv at du aldri egentlig vil prøve. Spørsmålet er om du vil drive med strømmen. Spørsmålet er om du lar ditt liv være noe som skjer - ikke noe du gjør.

I mine verste øyeblikk tenker jeg at vi ikke bør bruke penger på studenter i Norge. Grunnen er: Jeg jobbet i seks år med utdannelse for FN-organisasjonen Unesco, og så hvor lite som skulle til for å løfte hele land - for eksempel ved å finansiere høyere utdannelse i Afghanistan.

I tillegg kommer at en fjerdedel av verdens befolkning - halvannen milliard - må leve på omtrent én dollar per dag. Det vil si at ukelønnen deres svarer til det dere betaler for en halvliter øl. Vi kunne få mange ganger flere studenter for de samme pengene i u-land som i Norge.

Norske studenter lever i verdens mest privilegerte land. Det betyr ikke at studiene skal være en subsidiert egotripp.

Dere vet godt at den verden vi har, med dens ulikheter og urettferdigheter, er uferdig. Vi trenger dere til å jobbe videre med den.

Vi vet at dere også er uferdige: Det som kommer til universitetene er så å si halvfabrikata. Men hovedjobben med å videreutvikle og foredle dem, må dere ta - selv.

Den gode selvopptatthet

Dere har sikkert hørt sagt at dere ikke må bli for selvopptatte. Jeg vil si det motsatte: Dere må bli mer selvopptatte. Den gode selvopptatthet består i ikke å slå seg til ro med det en er - med en dårligere utgave av seg selv.

Ved universitetet får du sjansen til å bli noe annet, til forbedring. Om du tar den, er opp til deg. Tar du den ikke, forblir du dummere enn du er, blir liggende under ditt eget gjennomsnitt. Så mitt enkle råd er altså dette: Ikke gjør deg dummere enn du er! Flytt deg opp i din egen normalfordeling!

Da må dere begynne med dere selv. Her har dere muligheten. Dere har fått sjansen til stor og varig forandring. Men det krever arbeid. Studietid er jobbetid.

Å forbli midt i din egen normalfordeling er altså ikke godt nok. Den generasjonen jeg tilhører satser på dere - vi har faktisk ingen andre å satse på. Så dere har to oppgaver: Å ta fatt i de uferdige personene dere selv er og å ta tak i den uferdige verden vi overlater dere.

Talentet dere har, må dere oppdage og utvikle ved å jobbe. Vi ønsker at dere skal utvikle fantasien og trene opplevelsesevnen, lære tankebyggene og endre dem, gå inn i verden og forandre den.

Kort sagt, vi ønsker at dere skal ta alle evner og sanser i bruk og utvikle dere selv på måter som kommer fellesskapet til gode og bli bærere av menneskelighet for en hel verden i utvikling.

Lykke til!

Referanse:

Manus til tale som Gudmund Hernes holdt for studentene ved Universitetet i Bergen tirsdag 16. august 2011.

Talen er publisert som artikkel i Morgenbladet 19. august 2011.

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på