Helikopterfilmen av henrettelsene på Utøya er å se inn i helvete. Utøya er ikke bare den mest grufulle, men kanskje den mest paradoksale hendelse i norsk etterkrigstid, skriver professor Ole Gjems-Onstad.

KRONIKK: Ole Gjems-Onstad om terrorangrepet

Vi har laget mange regler for å være et av verdens tryggeste land. Det bidro til at det gikk helt galt. Norge har våpenforbud for folk flest og innfløkte regler om våpenbruk i politiet. Dette reduserer utvilsomt antall drap og feilaktig bruk av politimakt.

Men det ga drapsmannen et forferdelig overtak. Undertegnede mener våpenforbudet ikke må svekkes, men politiet må mye raskere utjevne en massemorders overtak.

Det som virkelig fungerte i kampen mot Utøya-morderen, var, paradoksalt nok, det private initiativ. Med fare for eget liv hjalp våpenløse privatpersoner til og reddet et stort antall unge.

Man kan bare undre seg på hvilke regler eller holdninger som gjorde at politiet på stedet ikke øyeblikkelig bevæpnet seg. Drapsmannen var ekstremt synlig og ville blitt veldig distrahert av enhver skyting mot ham.

Det offentlige Norge som har lov til å bruke våpen, holdt seg på stranden uten å løsne et eneste skudd, inntil beredskapstroppen ankom. Stillet overfor en vill massemorder kan ikke fem millioner ubevæpnede mennesker være avhengig av en liten beredskapstropp eller at politiet skal vente på «egnet båt».

Det lokale politiet skal ha nektet ambulansepersonell adgang til stranden fordi det var farlig. Hadde politiet hatt faktisk mulighet for det, kan man lure på om politiet også ville ha stoppet privatpersoner i å foreta de farlige redningsaksjonene. Flere ubevæpnede privatpersoner ble beskutt, men få, om noen, av de tilkalte politifolkene skal ha blitt det.

Hjelpeløst politi

Ikke uten grunn har statsministeren varslet en gjennomgåelse av en uavhengig kommisjon. Flere utenlandske kommentatorer er sjokkert over at hjelpeløsheten til norsk politi ga fritt leide til over en times seriehenrettelser. Kommisjonen bør ha representanter fra utlandet.

Uttalelser fra ledende tjenestemenn i politiet er urovekkende samstemt: man er fornøyd med egen innsats. Man kan også undres om norsk presse er tilstrekkelig kritisk overfor politiet. CNN slo opp at det særlig var utenlandsk presse som igjen og igjen spurte: Hvorfor fri massakrering i over en time?

En politiboble

Politiets opptreden rundt Utøya kan minne om Nokas-filmen, som skal være autentisk. Garasjen på politihuset hadde ranerne sperret med en brennende bil. Politiet brukte mye lenger tid på å fomle med å få ut politibiler enn det ville tatt å løpe den korte distansen. Man kan spørre seg om det er for mange regler, instrukser og «politifaglig» tenkning.

Befinner norsk politi seg i en lukket verden, i en politiboble, fjernt fra improvisering og løsninger som for eksempel pressehelikoptre som kanskje kunne tatt med seg én eller to mann? Det kan være et for absolutt skille mellom det offentlige og private Norge.

I Norge har vi ikke dødsstraff. Ingen, i hvert fall ikke undertegnede, ønsker den i fredstid. Men Utøya kan vise at avveiningen i ekstreme situasjoner er mer utfordrende enn slagordene tilsier. Hevn og oppgjør er ikke det samme. Et oppgjør hadde funnet sted hvis en feig drapsmann ikke bare skjøt mot våpenløse.

Da ropet «Væpnet politi!» endelig lød, ga han seg. I stedet for et slags punktum, kan et evig mediesirkus være i gang. Det demokratiet han angrep, har rettssikkerhetsgarantier morderen bruker for alt de er verdt. Ofrene ba om nåde. Han drepte dem.

Vant oppmerksomhet

Drapsmannen ville ha oppmerksomhet. Det får han.

Rettssaken vil gi de pårørende mange opprivende minner. Om 10, 15 eller 20 år blir det spørsmål om prøveløslatelse eller fortsatt forvaring.

Deretter intervjuene: Hva synes du om de pårørende som ikke vil la deg slippe ut? Hva med en selvbiografi og et politisk testament fra en massemorder som endelig er i sentrum?

Kommunevalget i Norge høsten 2011 kan bli det eneste valget i Norge som de facto ble avgjort av en enkeltperson utenfor politikken. Virkningen kan nå stortingsvalget 2013.

Drapsmannen styrket det sosialdemokratiske Norge han i sin iskalde psykopati angrep. Han var dum som bare stormannsgale kan være.

Kafka i helvete

Kommisjonen må også studere håndteringen av krisetelefonen. En sa til en angstlammet far at han måtte be datteren ringe selv. En annen skal ha svart en av ungdommene at de fikk ringe igjen når de hadde sett noen døde. Medfører det riktighet, er det Kafka i helvete, eller mer juridisk: grove tjenesteforsømmelser.

Å fortsette å tenke er å ta vare på sin menneskelighet når man møter ondskapen.

Vi skal holde fast ved kjernen i våre idealer, men så mye redselsfull død skal ikke være forgjeves. Denne timen skal norsk politi aldri la Norge oppleve på nytt.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 8. august 2011.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

 

 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på