Noen partier bruker sosiale medier kun som ny utkanal, med stor grad av enveiskommunikasjon, ofte med innhold som oppfattes som ren promotering av egne saker, hevder Cecilie Staude ved BI.

KOMMENTAR: Cecilie Staude om Valg 2011

Politisk valgkamp er i endring. Flere og flere politikere posisjonerer seg på Facebook, Youtube, Twitter og blogg.

Det er ønsket om å komme ”tettere på” velgerne som ofte er motivet for at politisk kommunikasjon i sosiale medier nå har blitt strategisk viktig for mange av partiene. Og det tror jeg er lurt.

Ferske forskningstall fra boken ”Det politiske Landskap”(Bernt Aardal red.) bekrefter at forholdet mellom mobilisering og overbevisning blant velgerne er i endring.

Selv om andelen av velgere som vandrer mellom partiene for første gang siden 1985 er på vei nedover, hevder valgforskeren at halvparten av velgerne er usikre på hva de skal stemme – og om de skal stemme i det hele tatt.

Særlig gjelder dette de unge, som ofte omtales som politisk uengasjerte, og i mindre grad identifiserer seg med partier enn eldre velgere.

Verktøy for politisk deltakelse

Et nytt og sosialt medielandskap skaper imidlertid nye arenaer for politisk debatt og meningsutveksling. Ferske forskningstall om ”Ungdommers politiske bruk av sosiale medier” (Institutt for samfunnsforskning 17. august 2011) viser at så mange som 98 prosent av unge i alderen 16-26 år daglig er å finne på Facebook og 23 prosent har en profil på Twitter.

Mange av disse bruker digitale plattformer for å gi uttrykk for egne tanker, synspunkter, holdninger og finne ut hva andre mener.

Sosiale medier blir med andre ord et viktig verktøy for politisk deltagelse. For politikere gjelder det derfor å møte velgerne der de er, fremfor å tviholde på en fåfengt tro om at velgerne oppsøker deg.

Dette tror jeg kommer til å bli et problem for partier som ikke klarer å åpne for bruk av tekst, lyd og bilde som i dag dominerer de unges egen kultur.

Når sosiale medier endrer hvordan mange partier forholder seg til sine omgivelser, utfordres ofte de herskende måtene å gjøre ting på.

Der det tidligere var viktig å beskytte egen kunnskap og kanalisere all kommunikasjon gjennom partiledelsen, er trenden nå det motsatte. Det kan være utfordrende for mange.

Enveis gir liten merverdi

Særlig er kravet til dialog vanskelig, og det å se på velgerne som potensielle og likeverdige samtalepartnere. Høyre er et godt eksempel på et parti som har mye å hente på å bygge tettere relasjoner til velgerne i sosiale medier.

Partiet har høy oppslutning på meningsmålingene, men bruker sosiale medier kun som ny utkanal, med stor grad av enveiskommunikasjon, ofte med innhold som oppfattes som ren promotering av egne saker. En slik strategi gir liten verdi for velgerne.

Vis ansikt

Jeg har tatt en titt på Facebooksidene til noen av partiene. Forskjellene er store. Interessant er det å se at Fremskrittspartiet, som har bestemt seg for å bli det beste partiet i sosiale medier, er blant de svært få som fronter en person på sin Facebook-side.

Det mener jeg er fornuftig. Kommunikasjon i sosiale medier skal, som all kommunikasjon, være profesjonell og representativ.

Forskjellen er at kommunikasjon i sosiale medier trenger et mer personlig element enn det som har vært vanlig. Folk vil snakke med folk, og en form for selvavsløring er nødvendig for å knytte og opprettholde rasjonelle bånd i sosiale medier.

Grensen mellom profesjonell og privat

Det er likevel en grense mellom det å være profesjonell og det å være privat som helst ikke bør krysses. Å bli privat i kommunikasjonen kan undergrave respekt og troverdighet til politikerens identitet.

Et velkjent eksempel er varaordføreren i Aure kommune, Rita Ormbostad, som tidligere i år, i en Facebook-kommentar til at norsk-kenyanske Stella Mwangi vant Melodi Grand Prix, skrev: ”Gi mæ sama, isbjørna å moskusa! Æ syns d e d vi ska sæll, å itj at vi har åpne asylmottak!!!!”. Hun beklaget i ettertid, men ble vraket som Høyres ordførerkandidat.

Og for noen dager siden skrev KrFs fylkesleder i Oslo, Haakon Brænden, på KrFs hjemmeside at mange homofile ønsker hjelp til å bli heterofile. Dette fikk nestleder i Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile, Geir Wiknes, til å reagere. Han mente Brændens innlegg var både respektløst og sårende. Innlegget ble fjernet etter kort tid.

Eksemplene illustrerer at når en politikers private online-identitet gir en feilaktig fremstilling av den virkelige personen bak profilen, kan din profesjonelle identitet svekkes og i verste fall også det partiet du representerer.

I så måte mener jeg politikerens identitet må påvirke graden av formalitet i kommunikasjonen – for alle dem som forvalter den.

Neppe avgjørende

Heldigvis for noen er ikke politikernes twittermeldinger og statusoppdateringer på Facebook i dag avgjørende for hva folk stemmer.

Undersøkelsen om ”Ungdommers politiske bruk av sosiale medier” viser også at kun 9,3 prosent av unge sosiale mediebrukere kommenterer og diskuterer politikk på sosiale medier.

Så få som 8,1 prosent legger ofte ut lenker til nyheter om samfunn eller politikk på Facebook, mens hele 58,4 prosent aldri gjør det.

Men andelen kommer til å øke frem mot Stortingsvalget i 2013 og nytt kommunevalg i 2015. Når sosiale medier blir kanalene flertallet bruker, så nytter det ikke å være fraværende.

Referanse:

Artikkelen er publisert i Minervas nettutgave 26. august 2011.

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på