Hovedpoenget i norsk debatt er ofte at andre må passe sine ord og helst ti stille, skriver professor Ole Gjems-Onstad ved BI.

KRONIKK: Ole Gjems-Onstad om samfunnsdebatt

Forestill deg: Et privat selskap, for eksempel Adecco, får milliarder for å sikre Norge mot terror. Hvis skyting pågår, skal selskapet etter avtalen handle selv om det medfører fare.

Selskapet har fått betydelige midler til helikopter, alarmtjeneste og egen innsatsstyrke. Angrepet kommer. Selskapet bruker over én time på å avbryte en seriemassakre.

Selskapet vurderte at å handle raskt var for farlig - for de ansatte. Helikopteret fungerte ikke. Pilotene var på ferie. Krisetelefonen ble overveldet. Det er - i 2011 - ikke automatisk viderekobling til ledige sentraler.

Den særlige innsatsstyrken unnskylder sen handling med at de fryktet flere drapsmenn. At hundrevis, ikke 66, da kunne blitt drept, vektlegges ikke. Uker etter katastrofen ser Adeccos ledelse ingen ting de kunne gjort annerledes. All kritikk avvises. Lederne uttaler igjen og igjen at de er stolt over egen innsats.

Raseriet mot privatisering ville vært uten grenser: Så lett kan man ikke ta på borgernes sikkerhet. Det er bare politiet og offentlige myndigheter vi kan stole på.

Heksejakt mot politiet?

Det dreide seg altså ikke om et privat selskap, men om politiet, en kjerne i det norske sosialdemokratiets statsmakt. Flere tusen nordmenn rettet sitt sinne mot dem som undret seg over politiet.

Det ble raskt stor oppslutning om Facebook-siden: Vi som er skuffet over medienes heksejakt på politiet. Man avviste kritikk ved å stemple den som mobbing. Hvem ville opprettet en slik side for Adecco?

Private aktører kritiseres lett, men ikke statsmakten. En tidligere statsminister stilte spørsmål ved politiets adferd, men tilføyet selvsensurerende: Jeg vil ikke kritisere politiet.

Sensurerer hverandre

Da enkelte kritiserte det offentlige Norges dom over Odd Nerdrum, uttalte en norsk forfatterinne på VGs førsteside: «Jeg blir kvalm av geni-sytingen.»

Slik gjør spedbarn: Spytter ut det de ikke liker. Og slik sensurerer vi hverandre: Spytter ut dem som uttaler seg.

Politisk korrekthet, norsk anstendighetsideal, ideologisk lojalitet overfor statsmakt og en for svak debattkultur, svekker norsk demokrati. Når mye ikke skal sies, tas ikke standpunktene langt nok ut til at de kan bli tydelige.

Innskrenker demokratiet

En annen måte å innskrenke demokratiet er å si at bare fagfolk har talerett. En krise-psykolog avviste en politikers rett til å uttale seg om detaljeringsgraden i politiets etterforskning etter katastrofen. Politikeren manglet innsikt i krisepsykiatri.

En major med stridserfaring fra Afghanistan skrev nærmest at bare krigsveteraner kunne mene noe om politiets opptreden på Utøya. Han avviste også kritikk etter skarpe situasjoner fordi man trenger å stå sammen. Men det er en kollegial holdning. Overordnede må evaluere.

Flere har etter 22. juli-tragedien formulert seg som om vi må passe oss for ordene. Statsministerens formuleringer er subtile, men tydelige: Det er selvfølgelig noen som nå ville ønske at de hadde formulert seg annerledes. ...Vi bør alle ha lov til å lære av tragedien.

 - Statsministerens formuleringer er sensurerende, og misvisende når de antyder at så iskald ondskap er samfunnsskapt og kan hindres av «korrekt» ordvalg.

I mange andre land ville politidirektøren blitt sparket umiddelbart hvis hans styrker brukte én time på å stoppe en enslig seriemorder i et sentralt strøk: Du skal forsvare oss mot vold. Du handlet for sent!

Lederen av en deltastyrke hadde ikke vært der etter bildene av ti mann i sårbar gummibåt og videoen med Beredskapstroppens bil som snur med 700 meter igjen.

Som politisk ansvarlig ville justis-ministeren mange steder stater vært ferdig. Det ville vært fokus på regjeringen. I Norge har ingen slik kritikk vært oppe.

Ufarlig kommisjon

Regjeringen tok kontroll over diskusjonen ved blant annet å nedsette en erfaringskommisjon med et så generelt mandat at den vanskelig blir politisk farlig. Den utøvende makt skal undersøke seg selv. Det skulle vært en parlamentarisk kommisjon.

Alle som kritiserer, kan i ett år avvises med det sensurerende argument at de ikke har greie på det. Men i et fungerende demokrati behøver ingen vente ett år på en kommisjon for å tenke selv om ti mann i gummibåt mot massemorder med kikkertsikte.

Kommisjonen har en leder og flere medlemmer som etter det regjeringen opplyser, er uten noen erfaring i terror-bekjempelse. Men de er oppnevnt av staten og vil i noen grad monopolisere diskusjonen.

Det offentlige Norge kan bruke det norske sensurargument: Du er utenfor, ikke innenfor. Det er noe galt med deg. Ti stille.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 30. august 2011 med tittelen "Norsk sensur".  

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no


 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på