Det går en linje fra oljerikdommen i Nordsjøen og bildet av Kong Olav på Holmenkollbanen til katastrofen på Utøya, skriver professor Ole Gjems-Onstad ved BI.

DEBATT: Ole Gjems-Onstad om ansvar etter 22/7 -2011

Det er sagt om rike finansfolk: De fremstår ofte som usympatiske fordi pengene får dem til å tro de er spesielle. Oljemilliardene skåner Norge for den økonomiske angst verden ellers er inne i.

Utøya var en påminnelse om at livet er sårbart selv med oljefond. Troen på at man er utvalgt og usårbar, hybris (Wikipedia), er en dødelig synd sier de greske tragedier.

Vi har idealisert fotografiet av den ubeskyttede Kong Olav på Holmenkollbanen. Det var greit nok i 1973. På Utøya i 2011 ble den naive uskylden en dødsfelle.

Total mangel på beskyttelse

CNN påpekte i sine første reportasjer det uholdbare i at Utøya var så usikret: Et opplagt terrormål - stadig besøkt av ledende politikere med barn til makthavere. Morderen har ansvaret for grusomhetene.

Men andre har ansvar for den totale mangel på beskyttelse som ga en unik én time lang uforstyrret seriehenrettelse.

Hva slags mentalitet gjorde at Utøya var så ubeskyttet?

Forsvarsminister Grete Faremo ga et svar i en tale hun holdt i januar 2011.

Hun latterliggjorde dem som mente Norge trengte spesialtroppene i HV-016: «Kald krig-tankegangen satt fast i mange».

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har, i strid med USA og EU, kontinuerlig flørtet med Hamas. Hva tenker vi etter at terroren rammet oss selv, om en norsk utenriksministers «dialog» med terrorister?

En løs kanon på dekk, kalte provoserte amerikanske diplomater Støres insisterende soloutspill. Hybris, ville grekerne sagt.

Stopper kritikk

Statsminister Stoltenberg har gått i bresjen for å stoppe kritikk av det offentliges håndtering av Utøya.

En rasjonale for den kollektive munnkurv er Stoltenbergs forvridning av katastrofepsykiatri: «Vi må ikke gi dem som sto i første linje skyldfølelse.» Etter en katastrofe kan overlevende og hjelpemannskaper plages av irrasjonell skyldfølelse. Man kunne alltid gjort mer. Men ikke all skyldfølelse er irrasjonell.

Som leder for Arbeiderpartiet er Stoltenberg i siste instans ansvarlig for at Utøya var fullstendig uten sikring. Han inviterte ungdom til det som for ham var et paradis. Stoltenbergs besøk bidro til at det var et terrormål. Han hadde sikkerhetsvakter. Ingen slike passet på de unge.

Stoltenbergs stadige advarsler mot det farlige i å kritisere, beskytter ham selv mot en kritikk der han som statsminister og partileder kan bli adressat.

Hadde politiet fått avgårde en skarpskytter i et helikopter, skulle ordren vært: Drep ham! Få slutt på det - nå! I Norge skal den ordren gis av en pasifist.

Statsministeren sier han tar på alvor å ville beskytte Norge bedre. Men Utøya viser at det var en feilvurdering av statsminister Stoltenberg å få sin personlige venn og forlover som er militærnekter, utnevnt til politidirektør.

Politiets bidrag

Politidirektøren uttalte umiddelbart flere ganger at han var stolt over politiets innsats den fatale timen. Uttalelsene er uvirkelige, og er nå moderert, men de bidrar til å frata politiets interne undersøkelser legitimitet.

Politiet bidrar lite til avklaring. Det siste er at de nekter innsyn i «Skyting pågår»-instruksen. Utdrag må være tilstrekkelig for å se Utvika-stranden var stedet for det mest fatale regelbrudd i norsk politis historie. Politidirektørens defensivitet gjør at politiet nå selv har ansvaret for at en del foreløpig konkluderer med at instruksbrudd kan ha ført til at ca. 40 ungdommer unødvendig ble myrdet.

Ingen tar ansvar

Hvorfor er det galt at ingen tar ansvar? I et forsvar for justisministeren sa en NRK-kommentator at mange tidligere ministre også hadde tatt for lett på beredskap. Men et politisk ansvar er ikke et straffansvar. At en statsråd går, når systemet feiler, gjør det mulig raskere å rette opp. På it-språket: En restart.

En del av den norske hybris-modellen er at vi kan betale oss ut av alt. Lederen for Politiets Fellesforbund uttalte at politiet trenger mer ressurser.

Justisministeren følger opp med den norske løsningen - bruke mer penger. Skal man ha flere helikoptre som blir stående på bakken, flere skuddsikre vester og våpen som ikke brukes når det virkelig gjelder, flere instrukser som brytes?

Statsråden ville bidratt mer ved å ta ansvar. Da måtte også andre ha gjort det.

Referanse:

Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 24. september 2011 med tittelen "Ingen tar ansvar".

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no

 

 

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på