Hvis kronen skulle bli ubehagelig sterk, burde man da vurdere en regel om at den skal vende tilbake til et gitt nivå?, spør BI-professor Arne Jon Isachsen.

KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om samfunnsøkonomi

I Spania står 46 prosent av dem under 25 år som vil ha arbeid, uten jobb. Nordmenn med feriebolig på Solkysten bruker mer penger nå enn før på solide dørlåser og gitter foran vinduene enn tidligere – lediggang er roten til mange innbrudd.

Uroen i finansmarkedene og euroens skjebne er viktig. Ikke så mye på grunn av tap og vinning for aktørene i disse markedene.

Sykmeldte finansmarkeder

Konsekvensene som sykmeldte finansmarkeder har for produksjon og sysselsetting, er det sentrale. Samt konsekvensene for samhørigheten og stabiliteten i samfunnet. Situasjonen er meget alvorlig.

Problemets kjerne

Det kan virke som om kjernen i problemet er dårlig forstått av dem som fatter beslutningene, les Tysklands kansler Angela Merkel og Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Hva er så problemets kjerne?

”I denne verden av økonomisk permafrost må noen, noen steder, akseptere økonomiske tap”, skriver Stephen King, sjeføkonom i storbanken HSBC i en artikkel i Financial Times den 9. september. ”Og dette”, fortsetter han, ”er en oppgave for politikerne å løse”.

Politikernes aversjon mot å erkjenne at tap må tas, har kostet Europa dyrt. Så lenge denne erkjennelsen uteblir, uteblir også en helhetlig politikk for en egnet fordeling av tapene.

Hvilke tap skal skattebetalere og mottakere av offentlige ytelser ta? Hvilke tap bør falle på aksjonærer, obligasjonseiere og kreditorer i utlandet?

Fordeling av tap

Utfordringen er å fordele tap på lovlig og rettferdig vis, på en måte som i størst mulig grad bidrar til at den løpende produksjonen tar seg opp, slik at mange flere kommer i jobb.

Hvorfor gjør ikke politikerne jobben sin her? Er det manglende forståelse av problemets kjerne? Eller er det manglende vilje til å treffe upopulære beslutninger?

I usikre tider velger mange mer trygghet snarere enn mer i forventet avkastning. Mer av manges formuer finner veien til Sveits. Renten på den sveitsiske francen (CHF) drives ned samtidig som valutakursen fyker til himmels.

Valutakurs til himmels

Fra starten av 2010 og frem til midten av august 2011 styrket francen seg med 43 prosent mot euroen. På den bakgrunn må vi forstå advarsler fra sveitsiske selskaper om reduserte overskudd og planer om utflytting.

Med frie kapitalbevegelser og med styringsrente nær null, i tillegg til betydelige intervensjoner i valutamarkedet fra Den sveitsiske sentralbankens side, så det ikke ut for at de pengepolitiske myndighetene kunne gjøre noe mer. Men det kunne de. Den 6. september sendte sentralbanken i Sveits ut en melding der blant annet følgende stod å lese:

”Den massive overvurderingen av sveitsiske franc utgjør en akutt trussel mot den sveitsiske økonomien og bærer i seg risikoen for en deflasjonistisk utvikling.”

Videre erklærte banken at prisen på én euro målt i franc ikke skulle falle under 1,20. Om nødvendig ville sentralbanken kjøpe ”unlimited quantities” av utenlandsk valuta i bytte for CHF.

Det trengte den ikke. Umiddelbart – i løpet av noen få minutter – steg prisen på euro fra 1,10 franc til 1,20 franc. Ord alene gjorde jobben.

Sentralbankens virkemidler

Lærebokens fremstilling om at sentralbankens virkemidler er begrenset til endringer i styringsrenten og eventuelt til operasjoner på sentralbankens balanse, for eksempel i form av kvantitative lettelser, blir for enkel.

Kommunikasjon – eller ord – er et virkemiddel i seg selv. I en studie av den svenske Riksbanken for noen år siden fant forskerne at hvilke historier og resonnementer sentralbanksjef og visesentralbanksjef fortalte – for på den måten å påvirke forventninger og dermed rentedannelsen i økonomien –, hadde omtrent like stor virkning på lange renter som Riksbankens egne endringer i den korte styringsrenten.

Ord er også et virkemiddel

I årene 1994-2001 var norsk pengepolitikk basert på stabil valutakurs – ikke fastspikret fast. Et vesentlig element her var den såkalte tilbakevendingsregelen. Nå og da skulle én euro koste 8,31 kroner.

Fordi politikken for øvrig bygget opp under denne regelen, og markedsaktørene således fikk tillit til den, bidrog tilbakevendingsregelen til å begrense svingingene i valutakursen. Og viktigere, vi unngikk at den norske kronen ble liggende varig på feil nivå.

I tider som disse, preget av frykt og usikkerhet, er Norges Banks kommunikasjon med markedet spesielt viktig. Om den norske kronen, som den sveitsiske francen, skulle bli ubehagelig sterk, burde man da vurdere en tilbakevending til tilbakevendingsregelen?

Jeg vil tro at man i Norges Bank i tiden fremover nøye vil følge hvordan prisen på euro målt i sveitsiske franc utvikler seg. Hva virkningene på lang sikt blir av utspillet den sveitsiske sentralbanken kom med den 6. september i år er neppe uinteressant for vår egen sentralbank.

Referanse:

Artikkelen er publisert som gjestekommentar i Finansavisen 17. september 2011.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no



 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på