Utsiktene for 2012 er dystre. Det nye året kan bli svart, advarer Gudmund Hernes, som er forsker ved FAFO og professor II ved BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om 2012

Ved nyttår 2011 var mange optimistiske. De amerikanske børsene hadde steget 20 prosent gjennom høsten, Oslo Børs steg 30 prosent.

På forvinteren tente den arabiske våren nytt håp – ja, selve bildet av muslimske land ble endret.

Bekymringsmeldinger i kø

Men nå ved juletider er utsiktene dystre, og året som kommer kan bli svart. Her er noen trekk:

  • USA er politisk lammet – reaksjonære republikanere gjør det umulig å ta i tu med ledighet og budsjettunderskudd.
  • Engasjementet i Afghanistan trappes ned – men Pakistan er blitt mer ustabilt og kan bli farlig.
    • Den arabiske våren er truet. Og Israel er mer fundamentalistisk, mindre demokratisk og nærmere apartheid.
  • Kinas vekst avtar. Landet trues av sin egen boligboble, langt på vei finansiert utenfor det regulære banksystemet. I byen Wukan har 13 000 innbyggere gjort opprør mot korrupsjon, jaget den lokale kommunistlederen bort og tatt kontrollen, selv om byen er beleiret.
  • I Russland har Vladimir Putin fått et skudd for baugen.
  • I David Camerons Storbritannia har hestekuren ikke hjulpet, men svekket pasienten: Det går mot økonomisk nedgang.
  • I Irland øker ledigheten og utvandringen.
  • Hellas har som følge av innstramninger, ledighet og nød fått en av Europas høyeste selvmordsrater – en økning på 40 prosent fra 2010.
  • Høyrepopulistiske partier har vunnet terreng i Sverige, Finland og Østerrike. I takt med økonomisk tilbakeslag svekkes oppslutningen om demokratiet i de nye EU-landene i øst. Partiet Jobbik i Ungarn er halvfascistisk, antisemittisk og har sine svartskjorter. Det konservative partiet Fidesz fikk i fjor 53 prosent av stemmene og 68 prosent av mandatene, og det arbeider aktivt for å undergrave Ungarns konstitusjon og rettsvesen.
  • Europa svekkes fort og selvforsterkende. Euroen og det europeiske samarbeidet kan rives opp. Stadig flere ungdommer blir stående utenfor arbeidsmarkedet – uten utdannelse, uten jobb, uten håp. Ulikhetene øker.
  • Alt henger sammen med alt – landene trekker hverandre ned. For en uke siden slo sjefen for Det internasjonale pengefondet, Christine Lagarde, fast at alle piler for verdensøkonomien peker nedover: Veksten blir lavere, underskuddene på statsbudsjettene større, krisen kan bli like lang og dyp som på 1930-tallet.

Uhåndterlig utvikling

Problemet er ikke bare urovekkende utsikter og uforutsigbar utvikling.

Det er også uhåndterlig: Globalt er det et institusjonelt underskudd. Ser man på resultatene fra G20, kunne man like gjerne snakke om G0. Utviklingen styres mer av begivenhetene enn av beslutningstakerne.

Og vi har en forståelseskrise, fordi de økonomiske teoriene som skulle veilede valg, enten svikter eller er i konflikt – ja, de er ikke teorier, men ideologier. Det står ikke bare strid om dem – økonomene er uenige om hva vitenskapelig arbeidsmåte består i.

Noen av dem mener at en logisk konsistent fortelling er nok. Stemmer den ikke med virkeligheten, blir man mer trossviss. Hodet styres av modeller av en verden som ikke eksisterer.

Trossvisse fortellinger

For eksempel er én fortelling at industrilandenes problemer skyldes at långivere ikke har tillit til regjeringenes økonomistyring.

Tilliten kan gjenopprettes ved å kutte i offentlige budsjetter – og vips, så vil veksten komme. Men når det kuttes – og særlig når alle gjør det samtidig – fjernes jobber, flere blir ledige, færre blir kunder og færre betaler skatt.

Da lar de næringsdrivende være å investere – kjøperne blir jo borte! Læren – eller ideologien – forsterker krisen: Man får ikke vekst hvis alle kutter. Tvert imot: Man hindrer land i å skape ressursene som må til for å nedbetale gjeld.

Samtidig er kuttelæren en moralfortelling om hvem som har skylden: Folk som tok opp lån de ikke kunne bære, har vært uansvarlige – ikke banker som har gitt mer lån enn de kunne tåle!

All makt i de store banker

I Europa og USA er bankene derfor blitt reddet av skattebetalerne – og mens velferden til folk er kuttet, har bonuser til bankfolk økt. Også hos oss er finansbransjen på samme galei: 17. november meldte Dagsrevyen at direktørene innen bank og finans i Norge hadde fått en lønnsøkning på 23 prosent.

Den tidligere sjeføkonomen i Pengefondet, Simon Johnson, skrev nylig at de store bankene er den ultimate konsentrasjon av økonomisk makt. De er i stand til å motsette seg alt som reduserer sjefenes avlønning. Går det bra, får de bonus – går det dårlig, tar vi regningen. Men, sier Johnson: «Kapitalisme uten mulighet for konkurs er ikke en markedsøkonomi.»

I Norge er det vel bare Rødt som nå vil «innføre sosialismen». Vi andre ville, i tråd med det Simon Johnson skriver, komme ganske langt ved å innføre kapitalismen.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 23. desember 2011. Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på