Norge lar sin største massemorder sitte i et komfortabelt fengsel med tre rom: Ett for arbeid, ett for trening, ett for rekreasjon og hvile, utfordrer professor Ole Gjems-Onstad.

KRONIKK: OLE GJEMS-ONSTAD OM TERRORANGREPET PÅ UTØYA

Vi har vært stolte over en straffelov som fokuserer på sykdom og ansvarsfraskrivelse.

Nå kan vi ikke straffe Norges verste massemorder i fredstid. Kanskje måtte en norsk påtalemyndighet ha gitt opp overfor Hitler eller Stalin. Ville en norsk domstol godta at de utvilsomt ikke var sprø i en psykiatrisk forstand?

Utøya viser Norge som et ideologisk land. Mye av den tenkning AUF har tatt del i, har bidratt til en lovgivning som avskjærer straff for han som slaktet dem. Det er ikke lønn som fortjent, men bittert ironisk.

Arbeiderpartiet har ofte valgt normalisering av psykotiske og rehabilitering av mordere foran beskyttelse av folk flest. Når morderen dømmes til behandling, er det ikke sannsynlig at han snart slipper ut. Men utryggheten vil være der.

PREKTIGE NORGE

Oljeboblen har gjort at å være norsk ofte er å være prektig. Norske ideologier møter sjelden virkeligheten: Vi er progressive og humane, behandler der andre straffer.

I psykologi sies undertiden at forsvarsmekanismer forsterkes under kriser. Mange fra det ideologiske Norge sier nå at særlig i ekstremsituasjoner må vi holde fast ved prinsippene.

KOMFORTABEL TILVÆRELSE

Norge lar sin største massemorder sitte i et komfortabelt fengsel med tre rom: Ett for arbeid, ett for trening, ett for rekreasjon og hvile. Han har to forsvarere. Ingen vet hva sluttregningen for staten blir. Når man myrder så mange, blir det mye å rekke over for offentlig betalte forsvarere.

Fengselsledelsen uttaler stadig at massemorderen selvfølgelig har krav på like god behandling som andre. En velkjent norsk straffeadvokat uttrykte i en tv-debatt at morderen må behandles med respekt. Slike utsagn er ideologisk korrekte i Norge. De kan også ansees som forvirret, fremmedgjort og blinde.

KJENNE SIN INDRE TORDEN

En del av den norske ideologien som eksponeres gjennom Utøya, er frykten for å bli sint. Stadig roses det at få har krevet gjengjeldelse. Ønske om en form for hevn er fordømmelsesverdig primitivt.

Men det er naturlig å ville at den som voldte så mye smerte, skal merke en reaksjon. Var det en dag i nyere norsk historie det var adekvat å kjenne sin indre torden, var det 22. juli 2011.

Da det gjaldt, manglet politiet den maskuline aggressive pågåenhet som kunne endret situasjonen. Først i ettertid er politiet blitt indignert - på dem som kritiserer deres unnfallenhet.

FORBUD MOT Å BLI SINT

Rett etter 22. juli sa statsministeren og andre at det ikke skulle letes etter syndebukker. Dette retoriske forbudet mot å bli sint har sørget for at ingen er holdt til ansvar. Hvem er redd for å lete etter syndebukker ved brudd på arbeidsmiljølov eller skattelovgivning?

Når det offentlige selv svikter, krever norsk ideologi at indignasjonen holdes i sjakk.

SVIKTER NÅR DET GJELDER

En del av den norske ideologien er at vi er et veldig demokratisk land. Den 22. juli viser at vi svikter også på dette når det virkelig gjelder:

  • Ansatte i regjeringsbygg som ble rammet av bomben skal ha fått forbud mot å uttale seg.
  • Politiet nekter igjen og igjen å gi ut informasjon og opptrer som en ikke-demokratisk stat i staten.
  • Regjeringen tilsidesetter grunnleggende parlamentariske spilleregler ved å oppnevne kommisjonen som skal granske den selv.
  • Det viktigste opposisjonspartiet, Høyre, sier på fem måneder nærmest ikke ett kritisk ord om denne historisk grufulle hendelsen.

SMADRET NORSK IDEOLOGI

Den 22. juli smadret virkeligheten norsk ideologi. Men det var bare et øyeblikk før ideologene igjen kom på banen - i begravelsestalene og medieoppslag. Man roste samhold, og var uten mot til å beklage unødvendig død.

En ny norsk ideologi er at oljepenger skal betale oss ut av alt: Politiets grenseløse ressursbruk etter katastrofen, store voldsoffererstatninger og en hær av bistandsadvokater. Det et offisielle Norge tror visst at oljepenger kan kjøpe en fri fra ansvaret for unødvendig ung død.

IDEOLOGI FORAN TAKK

Regjeringen avviste - selvfølgelig - medaljer til dem som ikke sviktet: privatpersonene på Utvika Camping som kjente en flamme i sitt indre og som våget, ikke ventet.

Å gi medaljer til private i denne situasjonen ville bryte med Arbeiderpartiets ideologi og synliggjøre politiets svikt. Ideologien går foran takken - selv der livet sto på spill. Det er arrogant, pinlig smålig og udannet utakknemlig. Man vil i stedet ha et offisielt minnesmerke - som hyller staten, ideologien - det som falt gjennom.

Det er vondt, men sant: Utøya var et sted der man dyrket de ideologier som gjorde at så mye gikk galt. Man kan forstå at mange i AUF ikke vil at øya skal bli borte.

Men vil man vise respekt for de døde ved å lære, slipper man taket i en del av de livsfjerne ideologiene.

REFERANSE:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 11. januar 2012 med tittelen "Livsfjerne ideologier".

SI DIN MENING:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på