De som former politikken, glemmer at folk ikke er brikker. Ortodokse økonomer har forverret Europas krise, skriver Gudmund Hernes, som er forsker ved FAFO og professor II ved BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om Europa

Norge går så det suser: oljeprisen er høy, renten lav, lønnene øker, arbeidskraft må importeres. Ja, Norge gir Sverige penere ledighetstall: anslagsvis 80 000 svensker jobber nå hos oss – langt flere enn i unionstiden.

Europa går så det skriker – om hjelp. Etter fire år forverres den økonomiske krisen. I eurosonen er mer enn hver tiende arbeidstaker uten jobb – og mer enn hver tredje ungdom. Ledigheten er på et nivå som før var utenkelig og nå er utålelig.

Samtidig pågår en svær ideologisk strid mellom de regimer og tankeretninger som sier at løsningen er mer kutt og tukt, og de som sier vi kan løfte oss om vi bryter med tankene som sperrer.

Kutt og tukt

Tuktversjonen er at folk har brukt mer penger enn de har, og har lagt seg til goder de ikke kan bekoste. Velferden må rulles tilbake! Byråkratene er for mange og for late. I mange land er staten blitt de statsansattes stat, forskanset i ineffektive revirer, med for rause pensjoner.

Ansvarsløse særinteresser har brakt budsjetter i underskudd og handel i ubalanse. Søreuropeerne er verst. Men nå må de rydde opp en gang for alle og lære protestantisk arbeidsetikk!

Denne versjonen har et særlig hold i Tyskland, understøttet av tabloidpressen. Men den er også armert med den utgaven av økonomisk teori som råder grunnen i landet – i finansministeriet, i sentralbanken og ved universitetene.

Tysklands skrekk

Teorien er begrunnet med Tysklands egen historie: Skrekkscenariet med hyperinflasjonen i 1922–23 og drømmescenariet med Wirtschaftswunder etter annen verdenskrig, da pengereform stanset inflasjon, og ryddige finanser og høy arbeidsmoral ga rask vekst.

Disse scenariene i det tyske moralspill holdes frem for andre land og for tyskerne selv. Kommer land i uføre, er det fordi formelen ikke følges. At dyden belønnes, er tilforlatelig: fjern fettet og kom i form! Det støttes av mange økonomer med modeller som er logisk besnærende.

Problemet er at dette ikke er hele historien. Tyskerne glemmer viktige deler av sin egen, modellene har logiske brister og erfaringen taler mot dem.

Resten av historien

For det første: Man øker ikke produksjonen ved å sende hver tiende arbeider ut i ledighet. Tvert imot øker det uproduktive, offentlige utgifter. Og man taper det de ville betalt i skatt, slik at budsjettene svekkes og man får mindre til å nedbetale gjeld. Når folk får mindre å kjøpe for, får bedriftene ikke solgt det de lager:

De mangler ikke penger – de mangler kunder. Det blir bare verre – slik den konservative David Cameron i Storbritannia nå erfarer. Men han tror også mer på sine modeller og sin moral enn på sine øyne.

Den tyske oppskrift for å eksportere seg ut av krisen, er en halv sannhet – alle land kan ikke ha overskudd på handelsbalansen samtidig! Sett under ett har Europa ikke løst krisen – konservative regimer og ortodokse økonomer har forverret den.

John Maynard Keynes lærte oss dette i 1936. Euroeliten, ledet av tyskerne, tror ikke på ham.

I 1919 skrev Keynes en annen bok som tyskerne bør lese nå: The Economic Consequences of the Peace. Den var et knusende angrep på seierherrenes diktat etter første verdenskrig, som krevde at tyskerne skulle betale for krigsskadene og neste generasjon for fedrenes synder.

Men først skulle de fratas produksjonsapparatet som kunne gi dem rom til å betale erstatninger. Disse uoppfyllelige kravene utløste hyperinflasjonen – og satte scenen for utviklingen i Tyskland i mellomkrigstiden.

Europa under tysk ledelse

Nå føres en lik politikk i Europa under tysk ledelse. Den skaper veldige sosiale problemer, gir en ny underklasse av fortvilte fattige, fremmer svart arbeid og kriminalitet. En hel generasjon kommer ikke i gang med sitt liv, berøves sin fremtid og sitt håp. Det er en moralsk kollaps i moralens navn. For store deler av økonomiprofesjonen er det også en intellektuell kollaps.

De som former politikken, glemmer at folk ikke er brikker: Folk som rammes på markedet, reagerer i politikken. Vi har alt sett det: Regjeringer faller, fremmedhat øker, populisme brer seg, euroskepsis vokser og velgere driver til det harde høyre og det harde venstre. Jo mer misère, desto mindre integrering, både i Europa og av Europa.

I 1919 skrev Keynes: «Fred er erklært i Paris. Men vinteren kommer. Folk vil ikke ha noe å se frem til eller nære sine håp ved. […] Men hvem kan si hvor mye de vil tåle eller i hvilken retning de vil søke for til slutt å unnslippe sine ulykker?»

Valgene i Frankrike og Hellas 6. mai ga noen foreløpige svar.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 11. mai 2012. Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på