Måneder etter den mest fatale politisvikt i norsk historie er ikke tiden til en lønnskamp, utfordrer professor Ole Gjems-Onstad. - Et blindt politi er ikke streikeretten verdig.

DEBATT: Ole Gjems-Onstad om 22. juli-rettssaken

Det er tankevekkende paralleller mellom 9. april 1940 og 22. juli 2011. Blindhetens pris er høy.

Stiller man seg forsvarsløs, kan ett ondt menneske forvolde utrolig mye skade. I 1940 besto den første tyske angrepsstyrken av noen få tusen mann. Men trengte ikke mer for å voldta en nasjon som ville avskaffe angrepskrig ved selv å legge ned våpen.

En stakkars far fra Georgia hadde latt sin datter reise til en ungdomsleir i det rike Norge. Hun ble drept med passivt bevæpnet norsk politi noen hundre meter vekk. Han sa enkelt: Vårt fattige politi hadde stoppet ham innen fem minutter.

Fatal svikt

Norsk politi som lot mange ungdommer dø fordi man først tenkte på egen sikkerhet, fortsetter i samme blinde spor. Som ledd i en streik som mest er for å markere seg, løslater man 48 ulovlige og kriminelle innvandrere.

En dysfunksjonell etat har gjort egosentrisitet til religion. Måneder etter den mest fatale politisvikt i norsk historie er ikke tiden til en anarkistisk lønnskamp. Et blindt politi er ikke streikeretten verdig.

En grunn til at det gikk så forferdelig galt den 22. juli er norsk systemlojalitet. Ingen representanter for det offisielle Norge tenkte utenfor boksen. Stortingets granskning endte med det kjente norske svar: Man trenger mer ressurser - bruk mer oljepenger!

Det sosialistiske paradigme anerkjenner sjelden at løsningen ligger i individet. Systemer, apparatet og regler må endres. 22. juli-kommisjonen kan ende opp som en ny offisiell unnskyldelseskommisjon. Det var ikke enkeltindivider som feilet den 22 juli, men systemet.

"Har tatt skrekken av Norge"

Systemlojalitet har preget den bisarre rettssaken og pressens dekning. Utlandets kritikk når ikke gjennom. Det er forbausende mye kritisk i rettssaken norsk presse ikke refererer. Under det siste skytedramaet i Finland var en overskrift i norsk presse: «Finland har lært av Norge». Det språklig treffende ville vært: «Har tatt skrekk av Norge».

Enkelte som er forsøkt trukket inn i det politiske teater rettssaken nå har utartet til, ble den 21. mai satt uttrykkelig på plass av Aftenposten på lederplass: «Men den som under rettssaken ikke gjør sitt beste for å utføre sine oppdrag til punkt og prikke, føyer skam til skade og kan bidra til at det tar lengre tid før de største sårene leges.»

Blind lojalitet til systemet

Denne blinde og aggressive systemlojaliteten var det som gjorde at Utøya fikk utvikle seg så katastrofalt. Sinte og nærsynte gråtekoner har erstattet analytisk journalistikk med den avstand som gjør at vi andre får hjelp til å se.

Det er blindt fra Ap og AUF side når man vil gjøre markeringen den 22. juli denne sommeren til en politisk begivenhet. I stedet for å gjøre dette forferdelige minnet til en stille, nasjonal sorgmarkering skal man mønstre nordisk sosialdemokrati.
Ondskapen er fargeblind. Sadisme, drapsglede og empatiskader er dypere sett ikke politisk, selv om den gjerne kler seg i rødt, brunt eller sort. Å politisere denne form for forstyrret ondskap er igjen å gjøre oss forsvarsløse. Utøyas forsvar besto av ideologi, riktige holdninger og ord. Resultatet var forferdelig.

Ikke lov til å bli sinte

I dette kristne og sosialistiske landet har vi ikke lov til å bli sinte, og særlig ikke mot enkeltindivider. Kanskje kan dette forklare hvorfor flere av Norges psykiatere er så infame mot hverandre. De snakker mer nedsettende om kolleger enn om morderen - forskyvning heter det visst. Kanskje gjelder her som i alle fag. Noen tilfeller er atypiske. Denne mannen er sjeldent ond. Derfor har ikke mange klinisk erfaring med hans like.

Vi bør heller være sint på den som myrdet, og bruke det sinnet til å forstå hvordan vi skal mobilisere når ondskapen igjen rammer oss.

Vi var blinde

Den 22. juli utartet fordi vi var blinde. Politiet er like blindt fortsatt: Norges største etterforskning finner ikke en person VG nokså lett sporer opp. Hver rettsdag er det et meningsløst helikopter og et sikkerhetsoppbud uten forankring i noen reell risiko. Norsk politi bekrefter igjen at de er et stort sort hull man kan kaste milliarder ned i uten å få så mye igjen.

Blindheten skal fortsette. Ilas direktør har sagt at man overveier å leie inn sjakkspillere så massemorderen ikke skal kjede seg. Jeg fortalte det til utenlandske kolleger ved en konferansemiddag. Samtalen stoppet, de så på meg som en utsending fra landet for de blinde.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 9. juni 2012 med tittelen "Blindhetens rettssak".

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no Du kan også benytte kommentarfeltet nedenfor. 


Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på