Er det noe man ikke kan overlate til markedet, er det markedet selv, skriver Gudmund Hernes, som er forsker ved FAFO og professor II ved BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om politikk og økonomi

Historie er ikke bare fortellinger om fortiden. Like ofte er de innlegg i dagens debatt om hvordan fremtiden bør formes – altså bent frem politikk med andre midler.

Jens Arup Seips berømte Ettpartistaten var ikke bare en beskrivelse av, men et hugg mot Arbeiderpartiet. Når den feterte britiske historikeren Niall Ferguson skriver om sivilisasjoner eller penger, er det innlegg i den løpende debatten om globalisering – eller i striden om hvorvidt man bør kutte eller øke offentlige budsjetter for å skape vekst.

Derfor finnes det så mange versjoner av historien. De fleste av dem er feil.

Versjoner av historien

Ta den versjon av etterkrigshistorien som sier at den store politiske strid sto om økonomiske systemer – altså kapitalisme og kommunisme. Den gikk også som en strid mellom planøkonomi og markedsøkonomi innen stormaktsblokkene.

Planøkonomien gikk, enkelt sagt, ut på at den sentrale statsmakten skulle ta kommandoen i økonomien: bestemme hva som skulle produseres, hvor, av hvem – og for hvem, altså hvordan produksjonsresultatet skulle fordeles mellom sosiale grupper.

Troen på planøkonomi var mest utbredt rett etter krigen. Dels var den en dyd av nødvendighet: Mangelen på varer var så stor at fornødenheter som mat og hus måtte komme først. Og godene måtte deles likt og strengt.

De bemidlete kunne ikke favoriseres – rasjoneringskort ga alle borgere like mye kaffe, sukker eller brød per måned. Og Husbanken satte grenser for hvor store boliger folk fikk bygge – kvadratmeterne måtte tildeles etter behov, ikke etter betalingsevne. Folk sluttet opp om systemet – det hadde fungert under selve krigen.

Selv i USA ble krigsproduksjonen organisert under sentral ledelse. Etter krigen fikk økonomene et nytt redskap i form av nasjonalbudsjetter.

Statlig styringsfilosofi

Her hjemme kom denne styringsfilosofien til uttrykk i alt fra valutareguleringer (du måtte søke Norges Bank om du ville bruke penger i utlandet: Luksusvarer måtte vike for nødvendighetsartikler) til storsatsinger som Nord-Norge-planen og oppbyggingen av Jernverket. I Norge ble importen av biler frigitt først i 1960.

Men en slik statsstyrt koordinering ble teknisk vanskelig, ga fallende effektivitet og lite innovasjon. Og folk ble lei av å vente, for eksempel på «å få» telefon.

I land etter land ble de gamle statsmonopolene – for eksempel televerkene – omdannet til selskaper, som Telenor. Denne utviklingen skjøt fart etter Murens fall i 1989, med nyliberalismen som ideologisk overbygning. Konklusjonen var at planøkonomien havnet på historiens skraphaug.

Planøkonomien lever

Kanskje er det en for rask konklusjon? Kanskje maskerer denne versjonen av historien en stadig mer omseggripende planøkonomi?

  • Kredittilsynet ble formelt etablert i 1986 og har fått utvidete fullmakter og oppgaver – fra 2009 under navnet Finanstilsynet.
  • Oljesektoren er selvsagt gjennomregulert og detaljplanlagt – Oljedirektoratet kom samme år som Statoil.
  • Alt du kjøper av elektrisk utstyr må godkjennes av Nemko.
  • Det er kommet både flere bestemmelser og nye lover om revisjon og revisorer, om regnskap og om bokføring.
  • Brønnøysundregistrene har over et halvt tusen ansatte.
  • Uten EU-kontrollen av bilen får du ikke kjøre – og ja, verkstedet som kontrollerer må være godkjent av Statens vegvesen.
  • Nilu overvåker luften du trekker gjennom nesen.
  • Mattilsynet passer på det du putter i munnen – og hvordan kua har det på båsen.
  • Studieplasser tildeles av staten.
  • Finansdepartementet bestemmer lånerammen for Lånekassen.
  • Norges Bank vokter prisstigningen.
  • Medietilsynet kontrollerer kringkasting, reklame, sponsing, og er medeier i Norsk opplagskontroll som styrer fordelingen av pressestøtten.
  • Hvor og hvordan du kan bygge hus avgjøres av reguleringsplaner, bygningsforskrifter, brannforskrifter, helseforskrifter – og ja, i ISO-regler.
  • Vi ville neppe våge oss ut på tur uten skipskontroll, luftfartskontroll og bilkontroll.

Eksemplene kan dynges på.

Hvilket marked?

Så for dem som faller hen til mantraet «overlat det til markedet», kan man bare spørre: Ja, men til hvilket?

For markedet er ikke ett – de er mange og de er alle ulike. Vil man vite hvordan de fungerer, kan man ikke gå til den mikroøkonomiske læreboken. Man må gå til Lovdata, og se på regler og forskrifter – og ellers på støtteordninger og overføringer og avgifter.

De virkeliggjør de planene vi utvikler – i stadig større omfang, på stadig flere felter og i stadig nye former.

Det er ikke så rart. For er det noe man ikke kan overlate til markedet, er det markedet selv.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 1. juni 2012 med tittelen "Hvor ble det av planøkonomien?". Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på