Sommerens oljestreik har vist at den norske gulladelens ordninger må måles mot normer som gjelder ellers i arbeidslivet, skriver Gudmund Hernes, som er professor II ved BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om oljestreiken

Jeg hadde en kongerekke av lærere - de lever i meg.

En var Erik Saltnessand, overlærer på Kalvskinnet skole i Trondheim. Som ung hadde han reetablert Nidarosdomens guttekor i forkant av Olavsjubileet i 1930. Som overlærer holdt han tukt, og slo når han mente det måtte til for å holde kustus på oss rampen fra Midtbyen.

Han var også en beåndet historielærer: Hans fortellinger fra fortiden ikke bare fenget oss - de formet oss. De sitter som ugler på skuldrene mine.

Sølvskatten

Som den om sølvskatten av 1816. Den ble innkrevd da Norge skulle verne sin nyvunnede frihet - men sto på konkursens rand. Saltnessand fortalte at landets fremste menn, for å redde nasjonen, hogg opp lysestaker og arvesølv og sendte det til Norges Bank som sikkerhet for sedlene som ble utstedt.

Skatten var progressiv - fattigfolk var uten sølvtøy. Landets spisser satte nasjonens interesse foran sin egen - de viste i handling hva som måtte til. Skulle det ofres, måtte de gjøre det først og mest.

Ledere som går foran

Saltnessands historie kom for meg da Frankrikes nye president François Hollande i det som ble hans første embedshandling, kuttet sin og statsrådenes lønn med 30 prosent - ja, andre frynsegoder med. Landet har svære problemer, ofre må til.

Så fulgte kutt av lønn og bonus for ledere i statsselskaper - ingen skal ha mer enn 20 ganger den minste lønn i bedriften. Han varslet økt skatt, mest for de rike: 75 prosent på inntekter over én million euro.

Når det kreves ofre, må de som leder gå foran. For Frankrikes politiske klasse er dette nytt - den franske revolusjon er ennå ikke gjennomført.

Den skadefro kostskolegutten, statsminister David Cameron, som kan den britiske versjonen av revolusjonshistorien, tilbød å rulle ut rød løper for franske skatteflyktninger. Helt til han sist uke ble travel med å håndtere nok en finansskandale: svindelen i den største engelske privatbanken, Barclays, som fikk selveste Economist til å kalle banksjefer banksters.

En interessant streik

Saltnessands historie om sølvskatten kom også for meg under den mest interessante streik vi har hatt i Norge på tiår: oljestreiken som gikk til lønnsnemnd.

Samme dag som frivillig megling brøt sammen, hadde Dagens Næringsliv et panegyrisk intervju med konserndirektør i Statoil, «en ulastelig antrukket elegantier», Peter Mellbye, som går av med gullpensjon «før han vurderer oppgaver utenfor Statoil». Alder: 62 år.

Imens var lederen av Oljeindustriens Landsforening (OLF), Gro Brækken, i alle kanaler med dette budskapet: «Det er uansvarlig overfor alle andre hvis oljearbeiderne som allerede tjener mest av arbeidstagere i Norge, får beholde en bedre pensjon enn dem.» Altså fra 62 år.

«Det er jo det norske samfunnet - altså oss andre skattebetalere - som må betale for deres pensjoner», sa Brækken. Men det gjelder altså ikke for Mellbye og de 900 andre topplederne i oljesektoren med gullpensjon fra 62 år?

«Oljeselskapene kan bære dette, men har et samfunnsansvar for ikke å dra opp kostnadene for Fastlands-Norge», ifølge OLF-lederen.

Men dét ansvaret har ikke konserndirektører? I stedet for «skattebetalere» kunne Brækken sagt «innfødte». Hennes krav om ansvarlighet hos norske lønnstagere gjelder ikke ledere.

Hevet over de innfødte

Koloniherrer, som elegantieren Peter Mellbye, er jo hevet over de innfødte.

Eller Statoilsjef Helge Lund. Da han i Kveldsnytt 26. mai 2012 ble spurt om hvordan han ville begrunne sin gullpensjon på 5-6 millioner kroner årlig fra 62-årsalder, svarte han ubehjelpelig, ordrett: «Jeg og noen andre har en avtale som er inngått mellom to parter. Og det er bakgrunnen for det.»

NRK-journalisten hadde ikke vett til å spørre: «Og hva så? Når vil du ta initiativ til å reforhandle urimelige og provoserende avtaler?» Og Gro Brækken - hvilken pensjon har hun?

Poenget er at koloniherrene ikke aksepterer at samfunnets normer skal gjelde for dem. «Og det er bakgrunnen for det.» Lønnsforhandlinger i Norge står mest om horisontale sammenligninger, som mellom industriarbeidere og statsansatte.

De fagorganiserte spilles ut mot hverandre - men tar stort sett ansvar.

Gulladelens ordninger

Oljestreiken har vist at koloniherrene nå må inn i modellen - altså vertikale sammenligninger både sentralt og lokalt, der gulladelens ordninger måles mot normer som gjelder ellers i arbeidslivet. Hvis ikke, vil konfliktene øke og Sigbjørn Johnsen vil tape pensjonsreformen.

Vi har faktisk ikke to slags statsborgerskap i landet.

Om Lund, Mellbye, Brækken og deres geliker ville nok overlærer Saltnessand sagt at de ikke har vett eller skam - skamvett.

De hadde nok ikke lærere som oss rampen i Midtbyen.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 13. juli 2012. Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på