En leder har som alle andre et individuelt ansvar for sine handlinger. I tillegg kommer lederansvaret. Lederansvaret gjør at statsminister Jens Stoltenberg bør gå av.

KRONIKK: Øyvind Kvalnes om ansvar

Statsminister Jens Stoltenberg hadde det øverste politiske lederansvaret for mangelfull beredskap og skjør beskyttelse av befolkningen mot terror i forkant av 22. juli. Derfor bør han gå av.

Denne konklusjonen kan fullt og helt fristilles fra vurdering av skyld og forsømmelser. Lederansvaret i seg selv er nok. Når spørsmålet om skyld får dominere, svekker det muligheten for å lære av tidligere feil og forbedre beredskapen.

To former for ansvar

I kjølvannet av dramatiske hendelser som terroren 22. juli gir det god mening å trekke et skille mellom to former for ansvar:

  • Handlingsansvar: En persons ansvar for det vedkommende har gjort eller latt være å gjøre.
  • Lederansvar: En leders ansvar for det som har vært gjort eller ikke gjort innen organisasjonen.

Ledere for organisasjoner og enheter som er involvert i å beskytte befolkningen mot terror, kan vurderes ut fra begge disse ansvarsdimensjonene.

Når ansvarlighet kommer på dagsorden i vurderingen av en krise, følges det gjerne opp med bruk av ord som skyld, svik og bebreidelse. Den ansvarlige er også den skyldige, den som har sviktet og som kan bebreides.

Slik ordbruk passer godt til vurderinger av handlingsansvar. Den har ikke samme relevans når det er snakk om lederansvar. En leder har et konkret ansvar for ting som har hendt innen egen organisasjon, uten at det nødvendigvis er slik at han eller hun fortjener kritikk eller burde ha gjort noe på en annen måte.

Vurdering av lederansvar

I vurderingen av lederansvar kan det settes parentes rundt hensyn som hører med når en bestemmer handlingsansvar. Lederen er ansvarlig, uavhengig av om vedkommende kan klandres for å ha gjort eller latt være å gjøre noe bestemt.

Derfor kan det også være riktig av en leder å trekke seg, selv om vedkommende ikke har gjort seg skyldig i noe som helst av graverende oppførsel.

Omverden har en rimelig forventning om at den ansvarlige lederen på en eller annen måte tar konsekvensene av å ha hatt lederansvar for noe som har gått galt.

Både handlingsansvar og lederansvar har en fortids- og en nåtidsdimensjon. Vi kan skue bakover og vurdere ansvar for det som allerede har skjedd, og vi kan befinne oss her og nå og ta stilling til ansvaret for det som kommer (se tabell).

  Fortid Nåtid
Handlingsansvar For det som personen har gjort og ikke gjort For det som personen skal gjøre og ikke gjøre
Lederansvar For det som er gjort og ikke gjort innen organisasjonen For det som skal gjøres og ikke gjøres innen organisasjonen

 
Statsministeren har vært tydelig på at han ønsker å ta lederansvar for det som heretter skal gjøres for at Norge skal bli et mer robust og trygt samfunn. Det kan han neppe gjøre på en troverdig måte så lenge det er uavklart hvordan han stiller seg til lederansvaret for den beredskapen som eksisterte i forkant av 22. juli.

Hvilket etterspill får det for lederen i en organisasjon når ting har gått riktig galt og store mangler i dens evner til å møte kriser er blitt avdekket?

Svaret forteller hva slags konsekvenskultur som gjelder. Hvis lederen blir sittende, selv etter de mest graverende hendelser, er det egnet til å skape tvil om hvorvidt det fortidige lederansvaret er reelt. Det kan oppstå et inntrykk av at denne lederen er overbeskyttet, siden det ikke synes å være grenser for hvilke svakheter i egen organisasjon han kan slippe unna med.

Handlingsansvar og lederansvar

Statsministeren har både et handlingsansvar og et lederansvar. I forbindelse med det første kan det diskuteres i det vide og det brede hva han burde ha visst i forkant av terroranslaget, og hva han burde ha gjort annerledes. Det kan være ulike oppfatninger om hvor kritikkverdig han har oppført seg, og hvor mye skyld han har for hullene i beredskapen.

En formildende omstendighet kan være at hele samfunnet levde i en naiv forestilling om at terror ikke kunne ramme oss her. Ingen andre samfunnsaktører satte manglende sikkerhet på dagsorden. Trolig ville ingen andre politikere ha oppført seg radikalt annerledes hvis de hadde sittet med makten.

Slike vurderinger av individuell ansvarlighet og skyld er helt irrelevante for å vurdere statsministerens lederansvar. Lederansvar har absolutt ingenting med skyld og forsømmelser å gjøre, siden det følger med jobben.

Sjokkerende mangefull beredskap

Det er en kjensgjerning at statsministeren satt som øverste politiske leder på et tidspunkt da norske myndigheters beredskap for å beskytte befolkningen mot terroranslag, ble avslørt som sjokkerende mangelfull.

Høy bevissthet om det nåtidige lederansvaret for å gjøre noe med saken, får ikke dette fortidsansvaret til å forsvinne. Denne forståelsen av lederansvar er også egnet til å rette søkelyset vekk fra skyld og forsømmelser, til hva som må gjøres for å forbedre beredskapen.

Vi må vekk fra den defensive og tilbakeskuende debatten om skyld, men først må statsministeren ta konsekvensene av eget lederansvar og gå av.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 22. august 2012 med tittelen "Bør gå av". Bildet viser statsminister Jens Stoltenberg. Foto: Statsministerens kontor (SMK).

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på