Vår generasjon har fått en ny lærebok, skriver Gudmund Hernes, som er professor II ved BI og forsker ved FAFO.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om 22. juli

Ved minnemarkeringen 25. juli i fjor sluttet statsminister Jens Stoltenberg slik: «Våre fedre og mødre lovet hverandre ‘aldri mer 9. april’. Vi sier ‘aldri mer 22. juli’».

Nå er begge beskrevet og vurdert av en kommisjon: Undersøkelseskommisjonen av 1945 tok for seg 9. april, Gjørv-kommisjonen 22. juli. Begge brukte et år på arbeidet.

Begge spurte: Hva skjedde? Hvordan kunne det skje? Hva må gjøres? Begge ga en felles ramme for forståelse – av forberedelser og forsømmelser, av bragder og blundere. Begge sier usminket hva som gikk galt og hva som burde vært gjort.

Undersøkelseskommisjonen av 1945 ga for eksempel mer kritikk av Kommanderende Admiral enn av Kommanderende General, men rettet hovedkritikken for utilstrekkelige tiltak mot regjeringen – blant annet for «utilbørlig langsomhet med utnyttelsen av ekstraordinære bevilgninger til Forsvaret». Forsvarsministeren «var ikke sin oppgave voksen» – og før 9. april savnet regjeringen en «energisk og samlende hånd» for å koordinere forsvars- og utenrikspolitikk.

Sjokkerende selvinnsikt

Nå har Gjørv-kommisjonen gitt oss sjokkerende selvinnsikt. Som før 9. april bygget vi 22. juli på et feil virkelighetsbilde: «Det kan ikke skje hos oss!»

Som før 9. april var det delt også utenfor regjeringskvartalet, som da Aftenposten i 2007 i en leder skrev at stengning av Grubbegata ville være «like hysterisk som hypotetisk».

Og da bomben smalt, skjedde det typiske ved informasjonskriser: Det første som går tapt er oversikten, evnen til å håndtere flommen av informasjon, samle trådene, samle troppene og sette dem inn der de trengs.

Begge kommisjoner vurderer det som kunne vært gjort annerledes. Gjørv-kommisjonen skriver eksemplarisk kontrafaktisk historie – den viser punkt for punkt ved fakta hvilke alternativer som forelå og hva som glapp.

Mer kirurgi enn terapi

Politiets egenvurdering i Sønderland-rapporten derimot, la en slags determinisme til grunn: Alle gjorde det beste de kunne og alt de maktet – ingen kan klandres.

Dette og ikke mangel på tillit ovenfra ble politidirektør Øystein Mælands fall: Han stilte ikke spørsmål ved rapporten – ikke i «krigens tåke» 22. juli, men mer enn et halvt år senere, og også etter Gjørv-rapporten. Han tapte tillit blant de pårørende og ellers. Han ble eksponent for det som måtte endres, for i politiet trengs mer kirurgi enn terapi.

Dommedag over styringsverk

Gjørv-kommisjonen holder dommedag over vårt styringsverk. Den pålegger enorme oppgaver. Men det er også mye å ta i tu med ut over dens anbefalinger. Noen illustrasjoner:

  • Forholdet mellom politi og forsvar: Både prinsipielt og praktisk trengs en ny grensegang mellom de to grenene av statens voldsapparat i terrorens tid.
  • Ukulturen i Politiets Fellesforbund som har vokst frem under Arne Johannessens regime: Sykmeldingsaksjoner, overtidsnekt, krav om frabeordring fra politifolk knyttet til beredskapsoppdrag. Verst: 4000 uniformerte politifolk i marsj mot Stortinget 25. mars 2009 – et bevisst brudd på uniformsreglementet. Mest skamløst: Midt under stormen 22. juli, da alle systemer var overbelastet, fant Johannessen tid til å ta opp overtid og reisegodtgjørelser.
  • Forståelsen av at beslutninger innebærer feil av to typer, der valget står mellom hvilken vi syns er verst. Båtheltene i Utvika valgte å utsette seg for fare og reddet mange liv – politiet feilet på forsiktighetens side og sto på land mens ungdom ble skutt.
  • Personlig ansvar i upersonlige organisasjoner: Apple har flere ansatte i sitt hovedkvarter enn det er i regjeringskvartalet. For dem knesatte Steve Jobs et prinsipp: Hvert prosjekt, hver oppgave skal ha et DRI – Directly Responsible Individual. Det klargjør hvem som skal gjøre hva og når. Overskrides fristen, blir det flagget; tar man ikke ansvaret, tas man av oppgaven.

Den viktigste læreboken

22. juli er vår generasjons store tragedie, slik 9. april var det for den forrige. En tragedie er et drama om lidelse som kan gi ny innsikt og ny identitet, som gjennom innlevelse kan gi erkjennelse og ny retning for hvordan vi ordner våre liv og organiserer vårt samfunn.

«Aldri mer 9. april» krevde et nytt virkelighetsbilde, brudd med nøytralitetspolitikken, ny organisering av Forsvaret og ny opprustning. Det krevde et nytt tenkesett på toppen og den berømte «Plakaten på veggen» for befal ned til det laveste nivå – alle ble DRI. Det var dyrekjøpt, ubehagelig og omfattende – men det ble gjort. En krise ble brukt til å lære.

Den viktigste læreboken i vårt land heter nå «Rapport fra 22. juli-kommisjonen».

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 24. august 2012. Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI. Foto: Statsministerens kontor.

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på