Årets tildeling av Nobels fredspris til EU er en viktig påminnelse om at EU først og fremst er et fredsprosjekt, skriver professor Nick Sitter ved BI.

KOMMENTAR: Nick Sitter om EU 

I et år der økonomisk krise har dominert EUs agenda og to medlemsstater har tatt et par skritt bort fra demokratiet, er en slik påminnelse spesielt nyttig. EU er imponerende nok som frihandelsprosjekt.

Men det er som er freds- og demokratiprosjekt at EU står frem som en av de ytterst få virkelig fremgangsrike internasjonale organisasjoner.

EU – eller rettere sagt Kull og stålunionen, Euratom og EF – ble opprettet som en del av de vestlige statenes samarbeid etter andre verdenskrig, med tre formål:

  • å bevare freden
  • styrke demokratiet og
  • øke velferden i Europa

Som NATOs første generalsekretær General H. L. "Pug"  Ismay sa om sin organisasjon: formålet var å holde amerikanerne inne, russerne ute og europeerne oppe. Sammen med Europarådet og NATO ble EU i løpet av kort tid etter krigen Europas tre viktigste internasjonale organisasjoner.

Med sterk støtte fra USA bidro de tre organisasjonene til den økonomiske gjenoppbygningen etter to verdenskriger og mellomkrigstidens økonomiske krise, til å styrke og bevare demokratiet i Vesteuropa, og til at den kalde krigen forble kald frem til murens fall i 1989. Disse tre oppgavene er like viktige i dag.

 EU som fredsprosjekt

Etter krigen hadde fredsprosjektet i Europa både en intern og en ekstern sikkerhetsdimensjon. Etter at det franske parlamentet forkastet avtalen om Europeisk forsvarssamarbeid, landet den eksterne dimensjonen først og fremst på Vestunionen og NATOs pult.

Men EU spilte en viktig rolle i arbeidet med den interne dimensjonen: det at politisk bruk av vold mellom EU-land i dag er utenkelig er i stor grad et resultat av 60 års nært samarbeid. 

I dag er EUs rolle bredere. EU has spist opp Vestunionen, og utviklet sitt eget utenrikspolitiske og sikkerhetssamarbeid. EU - NATO aksen institusjonalisert, og samarbeidet testet i praksis.

Internt er EUs rolle fortsatt viktig: de nye medlemsstatene har flere potensielle konflikter knyttet til minoriteter, og EU-medlemskap fordrer at grenser respekteres. Det er for eksempel til dels EUs fortjeneste at selv om Ungarns statsminister kan påberope seg å representere etniske ungarere i nabolandene, er grenseendringer utelukket og ingen frykter krig. Selv ikke det høyreradikale Jobbik har ensidige grensejusteringer på sitt formelle program. 

EU som demokratiprosjekt

Det Europeiske integrasjonsprosjektet har også en sterk demokratidimensjon, både for sin egen del og ut fra en teori om at demokrati styrker freden.

Ett av kriteriene for medlemskap i EU er at et land er demokratisk, og det tidlige EU-samarbeidet bygget på en klar forutsetning ikke bare om Tyskland og Italia var demokratiske på 1950-tallet, men også på at overnasjonalt europeisk samarbeid ville styrke og befeste demokratiet i begge land.

I så henseende kan det være greit å huske at Hellas (ikke i EF) gikk bort fra demokratiet i 1967, at EF-medlemmet Italia gikk gjennom tunge år med betydelig politisk vold i tiåret etter 1968, og at Spania (nydemokratisert og på vei inn i EF) var utsatt for et kuppforsøk i 1981. 

I løpet av det siste året har to EU-land kommet under sterk kritikk fra EU (så vel som USA og Europarådet) for tiltak truer demokratiet: Ungarn over den nye grunnlovens maktsentralisering og Romania over konflikten mellom president og statsminister. Begge regjeringer har til en viss grad lagt inn årene som konsekvens av kritikken fra EU.

Indirekte kan det også leggest til grunn at demokratiet i Slovakia, Ungarn og Romania nok har bidratt til at landene er mindre tilbøyelige til så vel å tolke hverandre som aggressive som å ty til makt over minoritets- og grensespørsmål. På samme måte ser de Baltiske statene like mye på EU som NATO som garantist for sitt demokrati og sin selvråderett.

EU som frihandelsprosjekt

I det første tiåret etter krigen var det flere konkurrerende teorier om hvordan fred best kunne forankres i internasjonalt samarbeid. De som hadde mest tillit til mellomstatlig politisk samarbeid så mot NATO.

EU, derimot, var et resultat av en forventing om at overnasjonalt økonomisk samarbeid ville vise seg å forebygge krig. Denne teorien finnes blant annet i en kort innflytelsesrik bok ved tittel A Working Peace System, krevet av David Mittrany i 1946. 

Også i forhold til denne oppgaven er EU like viktig i dag i etterkrigstiden. Dagens krise handler om å håndtere gjeldskrisen i flere stater så vel som å bygge et robust styringssystem for Eurolandene; men den gjelder også å fortsette å integrere de nye medlemsstatene, så vel som å bygge opp økonomisk (og politisk) samarbeid med nabolandene.

Fredsprisen er en nyttig påminnelse om at dette arbeidet har en politisk og sikkerhetsdimensjon som er viktigere på lang sikt enn fordelingen av kostnadene ved å redde Hellas. Jacques Delors, François Mitterrand, Helmut Kohl og til og med Margaret Thatcher og John Major var meget klar over dette da de forhandlet frem fellesvalutaprosjektet. 

Norge som gratispassasjer

Den viktigste kritikken av tildelingen av fredsprisen til EU er at det kan stilles spørsmål om denne prisen bør tildeles en organisasjon som har fredsbyggende arbeid som sitt viktigste formål.

 For et internasjonalt publikum kan forsvaret være at med alt fokuset på økonomisk krise og fellesvalutaens problemer, er det greit å hylle EUs rolle som fredsprosjekt.

Her hjemme er signalet noe viktigere: Gjennom EØS deltar vi i, og med på å betale for, EUs frihandelsprosjekt.  Vi kjøper oss til og med inn her og der i samarbeid på andre områder, fra Schengen til utenrikspolitikk og utdanningssamarbeid.

Men på EUs fredsprosjekt er vi gratispassasjerer.

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på