Å følge valgkampen i USA er som å løfte på en ustø steinhelle i hagen, skriver Gudmund Hernes, som er professor II ved BI og forsker ved FAFO.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om politikk og økonomi

På underlaget ser man hvorfor hellen vipper og oppdager mye rart som kryper.

Utfallet av valget i USA er usikkert. Det vil avhenge ikke bare av velgertilslutning, men også av valgmannsstemmer. I 2000 fikk Albert Gore flest stemmer – George W. Bush ble president.

Befolkningen er i kraftig bevegelse. Den øker raskt og passerte 300 millioner i 2006 og vil nå 350 i 2025. Sammensetningen endres, den blir eldre og andelen immigranter øker. I fjor fikk minoriteter for første gang flere barn enn den eldre hvite majoriteten. Den regionale fordelingen forskyves, og flere bor i byer.

Ulikhetene øker

Ulikhetene har vokst og er større enn i noe annet industriland. Toppen har økt sine inntekter og enda mer sine formuer – de lenger nede har falt tilbake. Millionærene har lavere skatteprosent enn sekretærene. Dette drev frem Occupy-bevegelsen i fjor, som mobiliserte under slagordet We are the 99 %!

Også mellom politiske representanter og representerte har forskjellene økt. Det republikanske partiet er sammenlignet med en golfklubb i sørstatene. En aktuell illustrasjon er at Condoleezza Rice, den første svarte kvinne som ble amerikansk utenriksminister, så sent som i august ble sluppet inn i Augusta National Golf Club i Georgia, som en av de to første kvinner. Det et stykke igjen både for kvinner og minoriteter i USA.

De siste tiårene har viktige deler av det nasjonale fellesskapet forvitret. To lange kriger er ført uten verneplikt. Mitt Romney – som vil øke militærbudsjettet drastisk – har ingen militærtjeneste. Heller ingen av hans fem sønner. Kona hevder at å være mormonmisjonær er likeverdig.

I flere tiår ble den amerikanske nasjonen holdt sammen av de store nasjonale tv-nettverkene, ABC, CBS og NBC. Nå er disse tre kanaler blant mange. Og internett fliser opp fellesskapet ytterligere. Færre deler det samme bilde av verden og felles rammer for å tolke nyheter. Politikken er blitt mer lokal.

Populisme og raseri

Med økt fragmentering og større forskjeller vokser populisme og raseri. Mange føler seg latt i stikken av politikken: at de store slipper unna og kan spille etter andre regler enn folk flest. Venstresiden fikk et blaff gjennom Occupy-bevegelsen. På høyresiden har Tea Party-bevegelsen langt på vei okkupert et republikansk parti med populistisk fundamentalisme.

USA har en lang historie i å finne trusler både utenfra og innenfra – gul fare, rød fare, japser, kommunister. Nå har høyresiden laget et brygg av statsskrekk og anti-islamisme – selv frykt for the swedenization of America. Det gir rammen rundt den konservative agendaen: kutt budsjetter, skatter og velferd; knus fagforeninger; fjern retten til abort; og øk rommet for religion i offentlige institusjoner.

Polariseringen svekker det politiske sentrum. Moderate republikanere blir sett som illojale – det har skjedd en erosjon av moderasjon. Den første kvinnelige høyesterettsdommer, Sandra Day O’Connor, utnevnt av Ronald Reagan, sa da hun trakk seg tilbake i 2006 at «dette er vanskelig, fordi mitt parti ødelegger landet».

Kongressens arbeid blokkeres. Gjensidig mistillit vokser, og fiendebilder tegnes skarpere. Fløyene vil ikke enes – ofte ikke engang snakkes. Grunnlaget for kompromisser og konsensus svinner. Kongressen som besto av hestehandlere, erstattes av skittkastere.

Under det hele ligger en tiltagende monetarisering av politikken. Både økonomiske og politiske institusjoner overveldes av penger som søker og vinner organiserte markedsfortrinn.

På evig pengejakt

Også USA har hatt to kanaler for politisk innvirkning – valgte representanter og lobbyister for interessegrupper og foretak – med samfunnsviteren Stein Rokkans ord: «Stemmer teller, men ressurser avgjør.» I USA bestemmer pengeinteresser alt mer hvem folkevalgte skal være og hva de skal gjøre.

Valgkampene koster så mye at å bli representant vil si å være på evig pengejakt.

I flere tiår prøvde man å begrense pengenes innvirkning. Men i 2010 brast demningen da det konservative flertallet i høyesterett bestemte at foretak og organisasjoner skal ha samme «ytringsfrihet» som individer.

Foretak og rikfolk kan nå gi så mye de vil – og i dølgsmål. De kan kjøpe annonser, talsmenn, nettsider. I en av vippestatene, Ohio, brukes nå seks ganger så mye penger på negative annonser som i 2008. Der valgkretser er på vippen, strømmer penger til utenfra.

Så i løpet av et par tiår er den politiske kultur drastisk forfalt. Det er kanskje best å slippe steinhellen ned igjen?

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 26. oktober 2012 med tittelen "Under steinhellen". Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI. Foto av Barack Obama (Official White House Photo by Pete Souza).

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på