Vi kan ikke bruke penger vi ikke har, sier presidentkandidat Mitt Romney. Det lyder fornuftig. Men er det fornuftig?

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi

Det kommer an på. Penger er ikke reelle ressurser; de er symboler for ressurser. Mens ordtaket sier «Tid er penger», sier økonomer «Penger er tid». Republikanerne mener de ikke skal trylle, men heller reformere. Neppe en dum idé.

Det Barack Obama imidlertid vil, er ikke å bruke penger han ikke har, men arbeidstimer han har.

USA disponerer omkring 310 milliarder arbeidstimer. Av disse er 24 milliarder ledige, og det er ressurssløseri å la de som vil jobbe, ufrivillig sitte på trappen - når USA trenger skoler, sykehus, boliger og veier.

Likevel koster det staten mer å bruke arbeiderne enn å la dem sitte. Forskjellen i kostnad må oppveies av gevinsten - hvis det skal være økonomisk forsvarlig.

Å grave en tunnel for hånd under Rocky Mountains vil neppe svare seg. Å pleie eldre og bygge boliger til fattige gjør det.

Obama vil i dag benytte de 24 milliarder timene til formål USA trenger, og betale med noe av morgendagens andre 286 milliarder timer. Dette gjøres ved gjeld i dag, som betales med skatter i morgen.

Siden stimulansen i dag gir gevinster til andre enn dem som bærer byrdene i morgen, oppstår en fordelingskonflikt. De som har jobb, bryr seg kanskje ikke om at de som ikke har jobb, skal få en.

Ferskvanns- og saltvannsøkonomer

I tillegg påstår noen økonomer at rikardiansk ekvivalens vil blokkere utnyttelsen av de 24 milliarder timene. Ekvivalensen sier at folk vil forutse at skattene i morgen vil øke, og dermed spare for å betale dem. I så fall vil samlet sysselsetting i dag ikke øke.

Det er gjerne ferskvannsøkonomene - fra Chicago og Minnesota - som peker på dette. Saltvannsøkonomene - ved Harvard og Berkeley - sier at dette er en unødig bekymring. Dessuten er dobbeltfrykten for sparing i dag og skattefinansieringskrise i morgen, inkonsistent. Det første forhindrer jo det siste.

Ferskvannsøkonomene frykter at sysselsettingen ikke øker, bare endres av tiltak, og sier at staten må kutte og spare. Men hvis både det offentlige og det private ønsker å spare, hvem skal da bruke sparingen?

I en økonomi sparer man ved å ha fordringer, og ingen lykkes hvis alle vil ha fordringer. Riktignok er det mulig å spare ved å bygge seg opp fordringer på utlandet, men også der foreligger begrensninger.

Ikke alle land kan spare ved å kjøre eksportoverskudd - for det er logisk umulig at alle eksporterer mer enn de importerer. Verden handler ikke med månen.

Sitte på trappen

Rikardiansk ekvivalens er neppe påtrengende viktig når det finnes 24 milliarder ledige timer. Snarere er det besynderlig å la arbeidere ufrivillig sitte på trappen - og peke på at vi ikke kan ta dem i bruk fordi det vil føre til at andre setter seg på andre trapper. Det er som å være urolig for fyrstikker mens du flykter fra en tsunami.

Før finanskrisen sa noen økonomer at privat gjeld ikke var noe problem. Gjeld er et nullsumspill, sa de. Johns gjeld på én million motsvartes av Bank of The Brave’s fordring på én million. Det gikk i null.

Men mange av de samme økonomene sier nå at offentlig gjeld er et kjempeproblem. De har forfektet gjeldens fortreffelighet når de ikke skulle, og gjeldens forferdelighet når de ikke burde.

Den andre siden er ikke bedre. De var urolige for privat gjeld før finanskrisen, men er ikke urolige for offentlig gjeld nå.

To tanker i hodet

En slik uenighet viser at økonomene er langt unna en standardmodell for hvordan økonomien virker. Gjeld krever imidlertid at vi holder to tanker i hodet samtidig:

  • 1. Gjeld er et nullsumspill.
  • 2. Høy gjeld kan likevel være skummelt fordi manglende gjeldsbetaling tar tid å sortere ut - og dét kan stoppe de økonomiske hjulene.

Noen økonomer insisterer imidlertid på at myndighetene ikke må bruke penger, fordi de pengene må tas fra andre. De argumenterer som om samlet verdiskapning, sparing og investering er konstante størrelser. Det er de ikke.

Samlet sparing står i forhold til samlet investering (justert for handelsbalanse) for alle aktivitetsnivåer.

Ta en stillehavsøy hvor ti innbyggere produserer kokosnøtter og sverdfisk. Så blir øya grepet av frykt. Alle insisterer på å selge først - og spare - for å kjøpe senere. Hvis alle har en slik betinget etterspørsel, får ingen solgt noe, fordi ingen kjøper - først.

Aktivitetsnivået, sparingen og investeringen er null. Hvis Robinson skifter mening, og kjøper først, vil nummer to kjøpe av nummer tre, som kjøper av nummer fire. Aktiviteten stiger til ti personverk igjen. Fremdeles vil sparing være lik investering, men nå på et høyere nivå enn null.

Ubrukte ressurser

Berkeley-professor Brad DeLong og Harvard-professor Larry Summers har studert offentlig stimulans. De finner at hvis myndighetene kjøper for 150 milliarder dollar, så kan økonomiens kapasitet øke - varig - med 15 milliarder. Det gir fem milliarder mer i skatteinntekter hvert år i fremtiden, noe som er større enn renteutgiftene.

En slik selvfinansierende stimulans er bare mulig når økonomien har ubrukte ressurser - og i dag har USA det. De må velge om ressursene skal tas i bruk. Valget tas i november.

Referanse:

Artikkelen er publisert i Aftenpostens økonomiseksjon 19. oktober 2012 under vignetten "Ukeslutt".

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på