Veien videre er å tone ned den negative, puritanske fortellingen og satse på historier som tilbyr håp, utfordrer professor Atle Midttun ved BI.

ESSAY: Nina Witoszek og Atle Midttun om samfunnsansvar

De siste tiårene har brakt en overflod av studier som med troverdighet dokumenterer at menneskeheten har alle forutsetninger for å møte klimautfordringene, matmangel, fattigdom og energikrise. Vi kan takle krisen, men vi gjør det ikke. Og vi vil ikke fordi vi faktisk ikke gidder. I dag er nødvendigheten av bærekraftig utvikling verken et spørsmål om dokumentasjon (det har vært nok av bevis for at noe må gjøres), eller om teknologiske og økonomiske (det er nok løsninger på bordet). For å lykkes krever ideen om ”en grønn fremtid”, mer enn intelligent lovgivning og innovasjon i næringsliv og teknologi. Vi må overbevise en gjennomsnittlig norsk arbeidstager om at reduserte klimagassutslipp ikke betyr arbeidsledighet. Og vi må overtale hans kinesiske og afrikanske kolleger om at bærekraft ikke torpederer deres drøm om moderne velferd. Men først av alt må frustrerte talsmenn for miljø og bærekraft begynne å fortelle en mer fengslende historie. I motsetning til moderne forskere som ofte irriteres over velgernes irrasjonelle oppførsel, tok Aristoteles – en av fortellerkunstens fremste eksperter – menneskelige emosjoner meget alvorlig som et fundament for en god historie. I sin retorikk fremhevet han tre komponenter som måtte være med i en vellykket fortelling: logos (logikk og sammenheng), ethos ( etiske verdier), og pathos (emosjoner). Til dette kunne vi tilføye en fjerde komponent – mythos – et spennende handlingsscenario med en karismatisk protagonist som vi har lyst til å etterligne.

Når vi ser på modernitetens fremvekst i Vesten, er det to hovedfortellinger som har påvirket vårt forhold til oss selv – og til vårt ytre miljø. Den første har vært optimistisk, knyttet til myten om et forjettet land med industriell velstand, markedsøkonomi og entreprenørskap. Denne historien har berettet at det ikke finnes grenser for menneskelige drømmer og prosjekter. Vi er alle frie, rasjonelle vesener drevet av egeninteresse som finner meningen med livet i individuell lykke og selvrealisering. Den industrielle revolusjonen har gitt oss materiell velferd som aldri før. Naturressursene er grenseløse og kan utnyttes ad infinitum. Dette mobiliserende scenariet  - inkarnert i ”The american dream”, er blitt modernitetens mest forførende myte. Du kan også bli en rik, berømt og evig ung stjerne med tre Rolls-Roycer og tre koner! Yes you can, De fleste av oss er et produkt av denne tiltalende – og miljømessige katastrofale – historien. Vi nyter den, ikke fordi den er ”vestlig” eller ”amerikansk”, men fordi den har en meget appellerende mythos. Og vi er fascinert av den selv om vi vet at den har sin mørke versjon som har ytret seg i forestillinger om herrefolk og imperialisme. Men selv i den lyse versjonen, uten imperialisme og folkemord, har menneskelig velstand og lykke vært knyttet til erobring av naturen.

Den andre historien er antitesen til den første. Den har insistert på at en videreføring av grenseløs modernitet innebærer en serie av ulykker: Verden vil gå tom for ressurser; forurensningen vil bli alt for høy; det vil oppstå matkriser; vår økonomi vil forvitre; og verdens befolkning vil avta som resultat av umulige levekår. Denne apokalyptiske prognosen har igjen frembrakt en serie historier som har fortalt oss hvordan vi skal hindre Armageddon. En av de mer romantiske har vært Arne Næss’ dypøkologi. Den argumenterer for alle levende veseners egenverdi og krevde dramatisk – kulturell, økonomisk og politisk – endring for å minimere menneskelige inngrep i naturen. Men som mange radikale visjoner har dypøkologi vært like appellerende som den var utopisk for mannen i gata. For ham var naturen en katedral på søndag, men hverdagen forbeholdt han supermarkedet.

En annen, mer pragmatisk redningsfortelling var en visjon om bærekraftig utvikling. Bærekraftighet var først og fremst en retorisk suksess hos regjeringer og NGO-er fordi den så ut til å bygge broer mellom vekst og vern. Dessverre sviktet logos. Den lanserte både vekst og puritanske grenser for vekst i én og samme modell. Selvmotsigelsen var altfor radikal til å elimineres i et enkelt retorisk kunstgrep. De fleste land utløste denne motsetningen ved å vokse nå og utsette begrensningene til fjern fremtid. Det andre problemet med foretellingen om bærekraft var – vel – mangel på en spennende historie. Bærekraftbegrepet har ikke forført noen. For moderne myteskapere – forfattere, journalister og billedkunstnere – har det vært et verbalt prevensjonsmiddel. I aristoteliske termer er hovedproblemet med begrepet ”bærekraftig utvikling” og dens motsvarende historie om begrensninger at den har en temmelig spinkel mythos.

Vi tror at det finnes enda en tredje historie som er mer i tråd med menneskelige aspirasjoner. Historien handler om en overskridelse av grenser for vekst eller dilemmaet ved å snu grenser for vekst eller dilemmaet ved å snu grenser til muligheter. Man følger Albert Einsteins motto ”Bare når vi aksepterer våre grenser, kan vi gå ut over dem.” Denne trancendale fortellingen betyr ikke at vi benekter begrensningers eksistens – bare at vi skifter vekten fra innskrenkelser til innovasjon. Historien forteller om økonomisk vekst basert på kraften fra solen, vann og vind – ressurser som er i overflod. Den skisserer kulturell utvikling tuftet på gjenvinning av økologisk visdom. Logikken som gjennomsyrer denne visjonen minner om en fontene snarere enn om naturvernernes stillestående brønn: brusende vann som aldri forsvinner, men mates inn i stadig nye kaskader.

Det er mange tegn til at vi går inn i en ny modernitetsfase. Vår tidsalder er intenst opptatt av naturen – ikke så mye i romantisk forstand fokusert på et geni i jakten på en mystisk opplysning – men i en rasjonell-pragmatisk forstand: Vi er nødt til å takle klima- og miljøkrise for ikke å gå til grunne. I næringslivet snakker man om en ny giv basert på ”økologisk modernisering”, ”øko-effektivitet”, ”grønn vekst”. Vi har øko-design og øko-arkitektur. I litteraturen gjelder øko-kritikk. Men disse utviklingene er ”sekteriske” – de snakker knapt nok med hverandre. Vi foreslår ”økomodernitet” som et overordnet begrep som samler alle disse positive utviklingstrekkene. Økomodernitet opphever – i en ”lydgest” – den legendariske apartheidene mellom modernitet og natur. Prefikset øko – fra greske oikos eller hushold – temmer den tidlige modernitetens faustianske ambisjoner og bringer den tilbake til sitt jordiske hjem og samfunn. Økomodernitet innebærer gjenvinning av kulturelle og økologiske tradisjoner – et særegent oikos – i hvert samfunn. Den medfører en vekst som tar hensyn til helse og menneskelig og miljømessig trivsel. Den dyrker Arne Næss’ ide om thinking dutifully, acting beautifully; den er både et etisk og et estetisk prosjekt.

Økomodernitet er ikke et nytt eksempel på teknologioptimisme à la Bjørn Lomborg, eller having our cake and eating it too. Den er en utfordring som krever hardt arbeid med et tredelt kulturelt prosjekt. Først og fremst innebærer den en omdefinering av moderne identitet: ikke lenger homo economicus – et rasjonelt vesen drevet kun av egeninteresse. Den nye identiteten er the caring creative: kreative entreprenører som bryr seg. De tror mer på tilpasning enn radikal revolusjon og investerer i kreativ nyskapning i partnerskap mer enn i brutal konkurranse om knappe ressurser. De gjenoppdager verdien av solidaritet og ”dugnad” på lokalt nivå, i samspill med det regionale og globale. Et slikt identitetsskifte kan ikke skapes uten den andre delen av prosjektet: revidering av vårt undervisningsprogram som fremdeles støtter apartheid mellom mennesker om miljø. Se bare på kapitlet om gass og energi i de populære Tellus-skolebøkene, der er det snakk om det norske ”oljeeventyr” og ”skattekammeret utenfor norskekysten.” Det finnes nesten ingen invitasjon til en debatt om miljømessige konsekvenser av det norske oljeimperiet. Den tredje delen av det økomoderne prosjektet er et utvidet syn på meningen med livet: ikke bare konkurranse og karriere, men også et engasjement for trivsel av det naturlige og menneskelige miljø. Ingen grønn vekst som et alibi for land grabbing. Ingen oljeutvinning på bekostning av livskvalitet til fremtidige generasjoner. Og intet demokrati som bare fokuserer på statsmakt, men mer sivilt engasjement med et mer direktedemokratisk tilsnitt.

Økomodernitet fordrer ikke bare en ny fortelling, men nytenkning i økonomisk og politisk styring. Fra ensidig å straffe karbonforbruk går økomoderne styringsfilosofi mer i retning av å tenke langsiktig og stimulere teknologilæring. Et godt eksempel er den tyske satsningen på fotovoltaisk teknologi. Den har drevet teknologilæring så sterkt at solkraft i dag er i ferd med å slå gjennom kommersielt i markedet. Man kunne aldri fått dette til bare ved CO2-avgifter. Tilsvarende teknologiske kvantesprang er mulig innenfor transport, bygg og ressursbruk generelt. Ledende teknologer som Ernst von Weisäcker viser at vi kan øke ressurseffektiviteten og få fem ganger så mye velferd ut av dagens ressursbruk. Legger vi til endring i sosial organisering, som for eksempel overgangen fra privat til kollektiv transport, som Ottar Brox har påpekt, er mulighetene enda større.

Hvilken appell har økomodernitet for afrikanere eller kinesere? For mange afrikanske land er modernitet det de ønsker å vokse seg inn i – og i dag kan den ofte kombineres med grønn teknologi. Med bare 25 prosent av befolkningen med regulær strømtilførsel og 56 dager med strømbrudd i året skriker Ghana etter stabil energi. Som våre ghanesiske kolleger har vist, gir dagens kinesiske solcellepriser kombinert med et attraktivt annenhåndsmarked for elbatterier mulighet for et glimrende strømalternativ. For hurtigvoksende catch-up-økonomier som Kina fremstår grønn transformasjon som en strategi for å takle ressursbegrensninger og forurensning. Siden 2005 har Kinas femårsplaner vist klare ambisjoner om å vri moderniteten i en økologisk retning. Rike velferdsøkonomier skryter av en politisk visjon om klimanøytralitet med minimal forurensning innen 2030-2050. Denne regionen er i ferd med å modnes for neste fase av økomodernitet – en økonomi hvor livskvalitet, og ikke vekst, settes i sentrum. Noen av verdens fremste økonomer, som Joseph Stiglitz og Amartya Sen, arbeider nå med teorigrunnlaget for slike scenarier. Her finner vi tanker som er beslektet med næssiansk dypøkologi og Arne Johan Vetlesens miljøetikk.

Veien videre er å tone ned den negative, puritanske fortellingen om begrensninger og restriksjoner og satse mer på historier som tilbyr håp og løfte. Som vi har antydet er disse ”positive” historiene ikke trøstende løgn – de er forankret i solid forskning som viser kreative og lønnsomme måter å konfrontere den nåværende klimakrisen på. De må inspirere en kinesisk forreningsmannm en norsk komponist og en ghanesisk politiker.

Til slutt: Hans Magnus Enzenberger har sagt at Norges legendariske utakt med henvisning til verdensutviklinger er at landet er Europas største folkemuseum og samtidig et fremtidslaboratorium. Vi er enig: Norge lider av systematisk schizofreni. På den ene siden har vi arven etter Arne Næss og Brundtlandkommisjonen. Vi har også en forførende økologisk mythos: historien om den innovative Askeladden som arbeidet i partnerskap med naturen. På den andre siden har vi en uhemmet nasjonal petroholisme.
Det vil åpenbart være for mye forlangt av velfødde nordmenn at de stenger oljekranene for å redde klimaet. Men hvis vi greide å investere og transformere en del av vårt oljeoverskudd inn i neste generasjons grønne økonomi, kunne Norge faktisk leve opp til sitt store kulturelle potensial. Akkurat som vi har klart å bremse den ”nederlandske syken” ved å sette våre petro-kroner til side i pensjonsfond, kunne vi investere noe av vår formue i morgendagens grønne økonomi for å forbedre livet til våre barn. Ideen kan synes som galskap for kostnadsfikserte økonomer, men – som Albert Einstein sa – for en idé eller fortelling som ikke først virker gal, er det intet håp.

 

Nina Witoszek er forskningsleder ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo. Atle Midttun er professor i økonomisk organisering ved Handelshøyskolen BI, der han leder Senter for bedriftens samfunnsansvar.

Denne artikkelen springer ut av et større forskningsprosjekt med støtte fra NFR: CERES21 - Kreative svar på bærekraft - er et internasjonalt forskningsprosjekt som utforsker kulturell, politisk og økonomisk innovasjon for en bærekraftig fremtid. Prosjektet var et samarbeid mellom Universitetet i Oslo  (SUM) v/ Nina Witoszek og BI v/ Atle Midttun og involverte også et internasjonalt forskerteam fra Europa, Kina og Afrika. 

Artikkelen var først publisert i Morgenbladet 9.11.2012 

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på