Hvilket rom er det i arbeidslivet for folk som er avhengige av detaljerte rutiner og instrukser?, utfordrer Øyvind Kvalnes ved BI.

KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om ledelse

De høres ut som enhver leders verste mareritt. Når de kommer om morgenen er de mutte og avvisende. På en heldig dag hilser de så vidt på deg, før de begynner å jobbe.

Og de gjør ingenting uten at lederen har fortalt dem nøyaktig hvilket arbeid som skal utføres, og hvordan. Når en arbeidsoppgave er ferdig utført, sitter de med hendene i fanget og venter på neste instruks. Hvis lederen glemmer seg og ikke følger opp, kan de bli sittende slik lenge.

Lederen kan aldri si «dette fikser du på din måte» og forlate rommet. Da blir ingenting gjort.

Fra handicap til fortrinn

Konsulentene som jobber i datafirmaene Unicus og Pixellus passer inn i denne beskrivelsen. De har alle sammen Aspergers syndrom, som betegnes som en form for autisme.

Journalist Peder Qvale skildrer i en artikkel i Teknisk Ukeblad (nr. 39) hvordan deres særegenheter er snudd fra å være et handicap til å bli et fortrinn i arbeidslivet. De utfører oppdrag som krever en tålmodighet, konsentrasjon og detaljorientering som de fleste personer uten denne diagnosen mangler.

Aktører og brikker

Historien om konsulentene med Asperger er en tankevekkende kontrast til arbeidslivets ideal om selvstendige og kreative medarbeidere. Den norske pedagogen Roald Nygård har skrevet godt om forskjellen mellom aktører og brikker, mellom folk som tar ansvar og initiativ, og de som er avhengige av å bli instruert.

Organisasjoner har vært opptatt av å utvikle aktørkulturer, hvor lederen mer blir en tilrettelegger, en Sokrates som stiller oppfølgende spørsmål men ikke legger seg opp i hvordan oppgaver løses. Det klarer aktørene å finne ut av selv.

De er individer som ikke blir sittende med hendene i fanget når en arbeidsoppgave er utført. Nei, da undersøker de om det er kollegaer som trenger hjelp, eller setter i gang med nye aktiviteter som kan være nyttige for arbeidsgiveren.

Aktørene er heltene

På denne måten kan de også være forbilder for brikkene i egne omgivelser, de som gjør det de får beskjed om og holder seg godt innenfor sitt eget, trange handlingsrom.

Jeg har selv vært med på å lansere aktøren som den ideelle arbeidstageren i organisasjoner. I foredrag og seminarer har jeg snakket varmt om de aktive og ansvarsbevisste individene som liker å finne ut av ting selv.

Ledere burde også ut fra denne tankegangen behandle alle sine medarbeidere som aktører. Ta dem med på råd. Forvent at de viser initiativ og tar ansvar. La dem i størst mulig grad forme sin egen arbeidshverdag. Vis dem tillit ved å lempe på kontrollrutiner. Vær streng mot dem som er allergiske mot ansvar og velger å se seg selv som brikker.

De har også en aktør inni seg som kan vekkes til liv. Lederen som inntar aktørperspektivet og får andre til å gjøre det samme, har gode muligheter til å få frem det beste i folk. Denne lederen skaper indre motivasjon hos sine medarbeidere, og legger dermed grunnlaget for gode prestasjoner, har omkvedet vært.

Anerkjenn brikkene

Har utviklingen gått for langt i retning av å dyrke aktørene? Burde vi heller utvikle større aksept for de lojale og stødige folkene som foretrekker å få nøyaktige instrukser om hva de skal gjøre? Dette er personer som blir uglesett i et arbeidsliv hvor det er aktørene som blir helter.

Skillet mellom aktør og brikke kan være nyttig for å utfordre enkeltpersoners selvforståelse. Hvordan velger den enkelte å beskrive sin egen rolle og innsats i konkrete situasjoner?

Å innta et brikkeperspektiv kan være den feiges metode for å unnfly personlig ansvar for prosesser på jobb. «Jeg fikk ikke tid» er brikkens forklaring på en forsinket leveranse. Aktøren tar ansvar og sier i stedet «jeg tok meg ikke tid.» Aktøren erkjenner sitt eget valg, og peker ikke på ytre omstendigheter eller andres dumskap som forklaringen på at arbeidet ikke ble gjort.

Nygårds begreper gir mulighet for å drøfte ansvar og ansvarsfraskrivelse i organisasjoner. Samtidig kan de brukes i uheldige nedvurderinger av folk som faktisk fungerer suverent når de blir fortalt akkurat hvordan ting skal gjøres.

I mangfoldets navn er det på tide å gi anerkjennelse til dem som gjerne gjør nyttig rutinearbeid, og som av ulike grunner er på sitt beste når de får nøyaktige instrukser fra egen leder. De blir aldri aktører, men kan gjøre svært god nytte for seg i arbeidslivet likevel.

Referanse:

Artikkelen er publisert som gjestekommentar ledelse i Dagens Næringsliv 17. desember 2012.

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no Du kan også benytte kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på