Jeg velger én fakkel i hver hånd, én for og én imot, skriver Gudmund Hernes, som er professor II ved BI og forsker ved FAFO.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om politikk og økonomi

I november 2012 utstedte Kina nye pass. De har utløst strid med en rekke naboland: Taiwan, Filippinene, Vietnam, Brunei, Malaysia og India. For passene har et kart som trekker Kinas grenser slik at de omslutter områder disse landene regner som sine.

Det er mange slike konflikter i Asia – også mellom Japan og Kina. Noen omstridte øyer heter Diaoyu på kinesisk og Senkaku på japansk. I begge land øker både nasjonalisme og militarisme.

Frykten er at dette skal utløse knuffing, kanonbåtdiplomati og feilberegninger der episoder gir eskalering med uforutsigbart utfall. Noen analytikere ser likheter med Europa før 1914, da ubalanser trakk med seg opprustning og opptrapping som kom ut av kontroll – til den første verdenskrig.

Frykten skyldes også at man i Asia ikke har institusjoner som kan bygge bro eller løse konflikter i tide. Asia kan bli dette tiårets hotspot. Også europeiske land har ført krig – som Storbritannia mot Argentina i 1982. Og Nato har tatt del i konflikter på Balkan, i Afghanistan og i Libya. Tror man at tvister mellom nasjoner ikke lenger kan føre til krig, tror man feil. 

Skrevet med blod

Men mellom landene i Vest-Europa har det vært fred. Det representerer en historisk vending som knapt har sidestykke.

For Europas historie er skrevet med blod, først ført i pennen av fyrster og konger, keisere og paver som i århundrer uavlatelig dro til felts mot hverandre og trakk nye grenser på kartet.

Og etter Napoleonskrigene skrevet av politikere og statsmenn som fikk flere redskaper til å smelte sine land om til nasjoner: nasjonal bibel og felles språk, skolevesen og militærvesen, nasjonal presse og nasjonalforsamling. Da ble det lettere å mobilisere når man ville kappe land og tegne nye kart. Mistilliten det avlet kunne skiftende allianser ikke holde i sjakk. 

Slutten på alle kriger

Det toppet seg i den første verdenskrig, som ikke ble «krigen for å gjøre slutt på alle kriger», slik mange håpet. Versaillesfreden etterpå forverret virkningene av krigen.

Økonomen John Maynard Keynes skrev om det som ville følge i en bitende bok fra 1919, The Economic Consequences of the Peace. Alt før første verdenskrig var Europa tett vevd sammen økonomisk. Det hadde gitt grunnlag for en stor, voksende og relativt velstående befolkning.

Keynes viste hvordan Versaillestraktaten ville rive i stykker dette nettverket av varebytte gjennom økonomiske straffetiltak som Tyskland ikke kunne bære, og som ville slå tilbake på seierherrene ved inflasjon, krise, ledighet og deklassering. Sosial misere ville så slå ut i ekstremisme. Keynes ble lest – men hans råd ikke fulgt. Resultatet ble den annen verdenskrig. 

Da hadde man lært. Det europeiske kontinent kunne ikke sikres hverken ved å ødelegge tidligere fiender eller ved en flytende «maktbalanse» mellom nasjonene. Skulle nasjonalstatene temmes politisk, måtte de integreres økonomisk ved interesser basert på fri handel og gjensidig avhengighet – slik Keynes hadde foreslått.

Overnasjonale institusjoner måtte bygges for å sikre varebytte og velstand. Ved å tjene på hverandre kunne folk tjene hverandre. Ved å oppgi nasjonal suverenitet kunne de oppnå mer enn fred og vekst: politisk sam­drektighet og psykologisk samhold.

Fakkeltog for EU

Har programmet lyktes? Til dem som svarer nei, har jeg to invitasjoner. Besøk hvilken som helst landsby i Tyskland, Frankrike, England. Se på det lokale monument over verdenskrigenes døde – de er mange. Mange av dem som overlevde, var levende monumenter til for få år siden: de manglet en fot, en arm, et øye.

Eller ta en titt på befolkningspyramidene for europeiske land og se på det jafset krigene tok av dem: sporene av dem som falt, er tydelige selv i dag.

Freden kan jeg gå i fakkeltog for EU for å markere. 

En fakkel i hver hånd

Men i dag utspilles også en annen historie. EU-landene har ført en økonomisk politikk som har påført ny ledighet og ny misære. Verst av alt: En hel generasjon av unge flyter rundt på Europa-kartet, uten fremtid, uten håp. Det kan igjen gi uforutsigbare politiske reaksjoner.

Mot dette kan jeg gå i fakkeltog.

Bedre: Jeg kunne gå med en fakkel i hver hånd. Én for det EU som har reddet Europa fra krigene – og én mot de europeiske politikere som nå i flere år har skakkjørt kontinentet og tapt oppslutning om prosjektet.

En ny visjon må formuleres og forsvares om det skal bevares og beveges. Da trengs sterkere felles institusjoner. For en global kapitalisme kan heller ikke møtes og mestres bare med nasjonale organer.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 7. desember 2012 med tittelen "To fakkeltog - eller to fakler?". Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Du kan også bruke kommentarfelten nedenfor-

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på