Norsk økonomis enorme styrke er det svarte gullet, oljen. Det er også dens svakhet. Erling Røed Larsen vurderer norsk økonomi.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi

Nyttårsaftens formiddag satt jeg på en Baresso café i København og funderte over norsk økonomi. Leserne skjønner at jeg var spesielt tankefull da jeg startet med en psykologisk observasjon:

  • Et menneskes styrke er også dets svakhet.

En grundig person kan mislike å sette punktum. En ivrig sjel kan komme til å kutte noen svinger. Toleransens skumle tvillingbror heter likegyldighet. Slik er med økonomier også.

Det svarte gullet

Og norsk økonomis enorme styrke er det svarte gullet, oljen.

Det er også dens svakhet. På lang sikt uroer økonomer seg over hva oljen gjør med vår næringsstruktur og vår produktivitet. Det kan gå bra - men innsatsviljen risikerer å bli rammet av de tusen risps sakte og umerkelige død.

På kort sikt er analysen enklere, og oljens fordel kan sies i to ord: enorme inntekter.

Ulempen krever mer plass:

  • 1. Oljen gjør det dyrt i Norge. Kostnadsøkninger presser konkurranseutsatt sektor.
  • 2. Oljen skaper et inntrykk av at den kan løse alt. Nødvendige omstillinger utsettes.
  • 3. Oljen kan være en driver av boligprisene. Vi er ikke helt sikre på mekanismene.
  • 4. Oljen gjør pengepolitikk vanskelig. Deler av norsk økonomi skriker etter høyere renter mens andre deler trenger lave renter for å unngå sterk krone.

Nummer én har pågått lenge. Det er dyrt i Norge fordi alle som vil ansette folk må tilby lønninger som forhindrer at ansatte foretrekker oljesektoren.

Det gir rå budrunder på lønningene. I skjermet sektor svarer de på lønnsøkninger ved å velte dem over på prisene - og norsk utepils koster snart like mye som en luksusmiddag i Lisboa. I konkurranseutsatt sektor kan de kun svare med å øke produktiviteten. Noen lykkes.

Oljen løser ikke alt

Nummer to er vond. Oljefondet kan ikke løse alt. Fondet kan kjøpe over ni milliarder arbeidstimer til 400 kroner pr. time, men i Norge arbeider vi kun 3,8 milliarder timer pr. år.

Innfasingen av oljeavkastningen er nå så gigantisk at bruken over statsbudsjettet vil ligge på 380 millioner timer, til den timeprisen.

Hvis vi fortsetter å bruke handlingsregelens fire prosent, og fondet tredobler seg - noe det faktisk gjorde mellom 2005 og 2012 - vil over én milliard arbeidstimer beslaglegges.

Enten må vi droppe ferier, jobbe på kveldene og i helgene eller så må vi rekruttere flere polakker. Alternativt kan vi redusere prosentsatsen - men det forutsetter at politikerne tenker over upopulær økonomi, ikke på populær politikk.

Foreløpig har imidlertid Norge klart seg nærmest overraskende godt. En del av forklaringen ligger i at de delene av næringslivet som har overlevd de oljeinduserte kostnadsøkningene, er produktive.

De organiserer seg smart, finner nye veier og lokker frem ytelse. Hint: Det var en nordmann som ga oss Wordfeud.

Derfor blir boliger dyre

Nummer tre er en lumsk variant av nummer én. Boliger blir dyre når alt annet i skjermet sektor blir dyrt. Boliger er tross alt det ultimate skjermede godet.

Hvorfor, spør du, siden vi kan hente polske murere og tømrere akkurat som vi henter tyske biler og franske viner?

Tomten. Vi kan ikke hente tomter i Warszawa. Det er ikke mangel på tomter i Norge, svarer du. Vel. Folk stemmer med sine føtter - og de vil bo sentrumsnært. Der er det begrenset plass.

To av mine studenter skal gå i gang med å studere lenken mellom olje og bolig. Jokeren er nivået på boliggjelden - det holder økonomer våkne om natten.

Datostemplet pengepolitikk

Nummer fire er presserende. Det er datostempel på pengepolitikk - og den vi har, lukter surt.

For når pengepolitikken er innrettet mot et mål for inflasjonen på 2,5 prosent, må målemetoden treffe presist. Tvil er berettiget når det største og viktigste konsumgodet for husholdningene, boligen, stiger med tre ganger inflasjonsmålet - og metoden likevel rapporterer at totalinflasjonen er under målet.

Metoden er problematisk fordi den måler eiepriser ved å bruke leiepriser.

For det andre ville selv en riktig måling av inflasjonen over tid kunne gi trøbbel. Goodharts lov fra 1975 sier at når politikkutøvere begynner å styre etter et mål, så vil det målet miste sin verdi som økonomisk indikator og styringsmål. Slike mål må byttes ut når holdbarhetsdatoen overskrides. En mulighet nevnt internasjonalt er å ha prisnivået, ikke prisendringen, som mål.

En annen er å styre etter den nominelle verdien av bruttonasjonalproduktet (BNP), altså verdien av alt vi lager. Når prisene stiger, ligner det på det vi har. Når produksjonsmengden stiger, kan det varsle om mangel på arbeidskraft. Renten kan brukes til å justere begge deler. Riktignok må noe skreddersøm til for å få dette til å passe Norge.

For oljepengebruken øker BNP, men må ikke nødvendigvis bremses av renteøkninger. Arbeidsinnvandring vil avhjelpe. Trolig er Fastlands-BNP pr. innbygger et bedre mål.

Pengepolitikk er vanskelig. Dagens dilemma er at oljen krever høy og lav rente - samtidig. Store lønnsøkninger og høy sysselsetting kan gi boligfest med gjeldsbakrus. Det krever høy rente. Sterk krone skviser konkurranseutsatt sektor, og krever lav rente.

Balanseringen er tøffere enn å stå med en fot i hver sin speedbåt - mens du heller champagne tilbake i flasken. Mageplask risikeres.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 24. januar 2013.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på