Velstand og en voksende middelklasse gir vanligvis stabilitet. I Kina kan resultatet bli opprør, skriver Arne Jon Isachsen.

KRONIKK: Arne Jon Isachsen om Kina

Midt i november ifjor (2012) tok Xi Jinping over som generalsekretær i Det kinesiske kommunistpartiet etter Hu Jintao. Samtidig ble han sjef for Militærkommisjonen. I mars tar han den tredje posten til Hu, nemlig president i Folkerepublikken Kina.

Med seg i ledergruppen for Kina - den syv mann store faste komiteen til det 25 mann store Politbyrået - har Xi seks garvede politikere.

Hva slags Kina tar de over?

Eventyrlig økonomisk utvikling

Et Kina som under Hus ti år ved roret har hatt en eventyrlig økonomisk utvikling.

Med en gjennomsnittlig vekst på over ti prosent per år har Kina gått fra å ha verdens sjette største økonomi til å ha verdens nest største.

Gjennom imponerende eksportoverskudd har landet samlet opp milliarder av dollar som nå brukes planmessig og aktivt til oppkjøp av foretak og ressurser i andre land - over hele kloden.

Nylig sjøsatte Kina sitt første hangarskip. Det gir både stolthet og større militær styrke.

Stemning av uro

Likevel preger en stemning av uro mange kinesere. Man venter på noe. Noe må skje. Hvorfor? Og hva?

Da Hu Jintao og Wen Jiabao tok over makten i Kina for ti år siden, hadde den forrige duoen Jiang Zemin og Zhu Rongji sørget for at landet ble medlem i Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Videre hadde Jiang og Zhu gått løs på og slanket kraftig den statseide delen av industrien, og åpnet opp for et boligmarked der folk selv kunne eie hus og leiligheter. Hu kom langt på vei til dekket bord hjemme, og til en ekspanderende økonomi ute. Under Hu er ulikheten blitt større.

Korrupsjon er utbredt

Utbredt korrupsjon preger dagens Kina. Og videre: arbeidstagere fra landsbygda som jobber i byene, får ikke tilgang på helsetjenester, pensjon og skoler for sine barn på linje med hva byboere nyter godt av. De blir for annenrangs innbyggere i eget land å regne.

Hu og Wen leverte økonomisk vekst hjemme. På den internasjonale arena gjaldt slagordet «peaceful rise» eller fredelig fremmarsj.

Midtens rike hadde ikke til hensikt å true noen. Men det ble med ordene. Nytt hangarskip, økte militærutgifter og en mer aggressiv fremferd i Sør-Kina-havet gir ikke assosiasjoner til fredelig fremvekst.

I begynnelsen av desember deltok jeg på en konferanse om behovet for fremveksten av en solid middelklasse i Kina. Mens de ti prosent rikeste i landet på slutten av 1970-tallet hadde syv ganger mer i inntekt enn de ti prosent fattigste, var denne forskjellen nå økt til 41 ganger. Middelklassen i Kina utgjør bare 24 prosent av befolkningen. Denne andelen vil man øke til 40 prosent i løpet av åtte år.

større middelklasse

Kina vil ha en større middelklasse. Hvorfor det? Fordi en solid middelklasse bidrar til stabilitet.

Historien viser, fremholdt flere foredragsholdere, at en fornøyd middelklasse i seg selv virker stabiliserende på et samfunn. Og videre vil en slik klasse - et solid borgerskap, kunne vi kanskje kalle den - holde dem med makt i ørene.

«Middelklassen er revolusjonær», forkynte en av foredragsholderne på konferansen. For når velstanden stiger og arbeiderne får det bedre, vokser mange arbeidere inn i middelklassen.

Og, la foredragsholderen til, middelklassen kan også gjøre opprør.

Nettopp dette siste er ledelsen i Beijing smertelig klar over. Derfor studerer man for tiden nøye Alexis de Tocquvilles bok fra 1856 om den franske revolusjonen. «Stadig økende velstand», sier denne franske adelsmannen, «snarere enn å roe ned befolkningen, skaper over alt en stemning av uro». Når denne uroen brer seg og folk i økende grad blir klar over urettferdigheten og ulikhetene i samfunnet, beredes grunnen for en revolusjon.

Kraft til å handle

Har Xi Jinping og hans statsminister Li Keqiang, som utnevnes i mars, samme kraft og saft som Jiang Zemin og Zhu Rongji?

Særlig Zhu som en periode var både visestatsminister og sentralbanksjef, hadde kraft til å handle. Til å ta fra folk fordeler. Som å hive en udugelig sentralbanksjef og selv ta over. Som å stille krav til statseide foretak og la mange av dem gå konkurs slik at 40 millioner statsansatt i løpet av få år mistet jobbene sine.

Det finnes kinesere som snakker om ti bortkastede år under Hu - på samme måte som man snakker om det tapte tiår i Japan etter bolig- og aksjebobler som brast på tampen av 1980-tallet.

  • Er fremveksten av et borgerskap eller «Middle Income Group» Xis og Lis store prosjekt?
  • Vil et solid borgerskap sikre fred og utvikling i Midtens rike?
  • Og hvordan se til at den ene prosenten på toppen i Kina som bestemmer, frivillig gir fra seg makt og rikdom til sjiktet under?

Det krever både visdom og mot hos lederskapet. Og trolig en god porsjon flaks.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 17. januar 2013 med tittelen "Klart for ny klassekamp".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også benytte kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på