Det er ikke bare regler som styrer Norge, men også nettverk av relasjoner, fastslår Jan Ketil Arnulf, som skriver om Trond Giskes valg av ledere.

KOMMENTAR: Jan Ketil Arnulf om ledelse

Hva er avgjørende ved topplederansettelser i Norge? Mens lavere lederstillinger i privat og offentlig sektor oftest utlyses, foregår topplederrekruttering nesten alltid i det skjulte.

Den utstrakte bruken av hodejegerfirmaer overskygger det faktum at toppansettelser nesten alltid skjer gjennom nettverk.

Den norske ledereliten er menn på cirka 50 år som stemmer Høyre, kommer fra Oslo-området og sykler Birken. Og det er ikke mulig å drive forskning på topplederansettelser i Norge, fordi tausheten ligger som et vått teppe over både privat og offentlig sektor.

Ansetter toppledere i det skjulte

Lukkede topplederansettelser aksepteres fordi tausheten kalles «diskresjon», ikke «mørklegging».

Høstens storm rundt næringsminister Trond Giskes ledernettverk er et godt eksempel. Denne problemstillingen er antagelig verken et spørsmål om politisk tilhørighet eller om samfunnsarena. Det er et spørsmål om det norske samfunnets vilje til transparens.

Nettverk av relasjoner

Norge er, som alle andre samfunn, bare til en viss grad regelstyrt. Bakenfor styrer nettverk av relasjoner.

Alt menneskelig samkvem, og særlig i forretningslivet, bygger på tillit.

Når tillit blir brutt, blir vi sårbare for bedrageri og gratispassasjerer. Vestlige land, særlig i Nordvest-Europa, har sørget for å ivareta innbyggernes trygghet gjennom utstrakt grad av regelstyring. Lover og regler er universelle, nokså upartiske og man kan med rimelig grad av trygghet håpe på at regler også blir håndhevet.

Et spørsmål om tillit

Mange steder i verden er kontrakter lite verdt. Lover og regler kan være uklart formulert, de kan anvendes vilkårlig og håndhevingen av de reglene som finnes kan være upålitelig. Overvåkende myndigheter som politi og domstoler har små ressurser eller er avhengige av mektige grupper i samfunnet.

I slike samfunn finnes det bare en mulighet til å sikre seg mot tillitsbrudd, og den går gjennom langsiktige relasjoner. Familie, klaner, religion, felles skolegang eller komplekse mønstre av gjensidige gaver og tjenester sikrer den enkelte medlemskap innenfor sosiale bånd som beskytter.

Slik «relasjonsstyring» er antagelig en av de tidligste og mest grunnleggende formene for sosialkontroll.

Fra relasjoner til regler

I norsk offentlig debatt snakkes det som om alle samfunn ville måtte bevege seg fra relasjonsstyring til regelstyring. Dette er sikkert sant i noen grad. Regelstyrte samfunn gir mer effektive økonomiske systemer.

Noe av motstanden mot krisetiltakene i Sør-Europa kan sees som en protest mot innføringen av friere økonomi gjennom åpnere regelstyring, ettersom det gir mindre privilegier til familiebedrifter og laug. Det er imidlertid tvilsomt om alle samfunn vil gå like langt denne veien. Det er også tvilsomt om Norge noengang vil bli helt regelstyrt.

Det er nemlig umulig å kontraktsfeste hele samfunnslivet. Vi kan bli sveket i mange av livets anliggender, kanskje særlig innenfor politikk og strategi.

Tillit utover det staten kan garantere, er fortsatt verdifull, noe vi i Norge har sett gjennom den rollen religiøse bevegelser som Haugianismen og bedehusmiljøene har spilt innenfor regional økonomisk utvikling.

Kontroll gjennom relasjoner

Topplederstillinger er svært lite regelstyrte og gir stort rom for strategiske valg som påvirker samfunnet omkring, uten at disse valgene bryter lover og regler. I private bedrifter ansettes ofte personer med lojalitet til eierne (nettverk, aksjer, skolegang og i nødsfall ekteskap).

Som Giskes opptreden de siste årene har vist, er politikere godt klar over potensialet som ligger i statlige toppjobber. Det er ingen grunn til å tro at andre partier ville gjort dette annerledes. Det er bare relasjoner som gjør de mektige sikre på at makten de deler ikke blir brukt mot dem.

Men statsbedriftene er annerledes enn andre bedrifter - her er hver enkelt skattebetaler eier, og avisleserne blir generalforsamlingen. Da Entra-saken kom i spill, ba Aftenpostens journalister styremedlem Ketil Fjerdingen om en kommentar på hans forhold til sin ønskekandidat.

Fjerdingen ba Aftenposten passe sine egne saker og det ble heldigvis hans bane som styremedlem. Som ledere gjorde verken Fjerdingen eller Giske noe annet enn mektige ledere på andre arenaer. De holder på relasjonsstyringen som sin eneste garanti. Men det later ikke til at de - og mange av kollegene deres - forstår hvilket oppdrag de egentlig har. Den norske statskapitalismen vil ikke kunne overleve hvis den blir en alt for tydelig finansieringskilde for politiske partier.

Må kunne snakke om relasjoner

Det eneste som hjelper, er å kreve transparens. I et sant regelstyrt samfunn er ingen hevet over granskning. Private formuer, politiske partier og religiøse bevegelser kan i noen grad benytte seg av relasjonsstyring for å sikre seg mot svik. Men staten kan det ikke. I Øst-Asia finnes sterke økonomiske samfunn som er sterkt regelstyrte med tydelige innslag av relasjonsstyring side om side, som for eksempel Taiwan, Singapore eller Japan. Men der har kulturene også et språk for dette og alle vet hva som foregår.

Det er et tankekors at Norge lar seg forundre over Giskes ledervalg. Vi må synliggjøre relasjonsstyringen i Norge gjennom å bli vant til å snakke om det.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel med vignetten ledelse i Dagens Næringsliv 14. januar 2013 med tittelen "Nettverk og tillit",.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også benytte kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på