Tenk på den interessante samfunnsdebatt Norge kunne hatt hvis NRK hadde brukt sine milliarder til reell samfunnskritikk, skriver Ole Gjems-Onstad ved BI.

KRONIKK: Ole Gjems-Onstad om NRK

NRKs nettopp avsluttede tv-dokumentarserie «Den gode viljen» var nesten sjokkartet annerledes. Det er en av de få ganger statsinstitusjonen bryter med det sosialdemokratiske paradigme og driver reell samfunnskritikk.

«Den gode viljen» var en nyhet, ikke ved å si noe nytt, men fordi røsten var i det statlige NRK. NRK gir gjerne plass til bebreidelser - til de som unyansert vil ha mer stat og i grunnholdning støtter det sosialdemokratiske paradigme.

Men klaging er ikke uten videre samfunnskritikk. En del av sosialdemokratiets emosjonelle ryggrad er nettopp misnøyen med alt man ikke får.

«Den gode viljen» viser at norsk bistand har sviktet, tildels grovt. En altfor stor del av over 400 milliarder kroner i 60 år har vært bortkastet eller gjort skade. Det offentlige og private bistandsapparatet har vært underkritisert og hatt et negativt eller fiendtlig forhold til uavhengige vurderinger.

Stein Hansen uttaler i Dagens Næringsliv (13. februar 2013) at han utgir sin bok «Bistand og korrupsjon» etter å ha blitt 70 år fordi «jeg er blitt så gammel at kritikk ikke lenger får konsekvenser for konsulentvirksomheten».

Forsinket avlat fra NRK

På mange måter er «Den gode viljen» en forsinket avlat fra NRK som i tiår har bidratt til å demonisere bistandskritikere. Norsk bistand har i liten grad lykkes i å fremme demokrati. Det er kanskje ikke så rart når den selv har unndratt seg en reell demokratisk etterprøving.

Bistandsprofetene og deres kritikere snakker ikke samme språk. For den kristne-sosialdemokratiske sinnelagsetikk er det viktige nettopp at vi forsøker. For denne type etikk ligger ikke den gode gjerning i resultatet; men i at man prøver.

Gjennom flere tiår har bistandsbyråkratiet fremført et forbløffende likt budskap. Skandaleprosjektene må ikke hindre oss igjen å forsøke.

Man kan få inntrykk av at det faktisk også er en god gjerning å skjule dårlige resultater. Ble de kjent, kunne folks givervilje svekkes.

Er man opptatt av resultater og tar demokrati på alvor, er det urovekkende at mange norske milliarder har gått til prosjekter i diktaturer. For sinnelagsetikken er dette igjen irrelevant kritikk. Man har ikke ønsket å støtte diktaturet. Man har villet få frem fine prosjekter. Tanken har vært riktig og god, og det er dypere sett alt som teller.

Det norske selvbildet

Norsk bistand bidrar til å blåse opp det norske selvbildet. Vi blir så mye bedre enn dem vi hjelper. Å kaste penger etter de fattige kan også være en måte å unngå et selvoppgjør. Vi blir i egne øyne så snille av å gi at vi ikke innser at vi også fører en destruktiv politikk overfor utviklingsland.

Norsk landbrukspolitikk er skadelig for utviklingsland. Sammen med andre rike og bortskjemte land har vi bygget opp tollbarrierer og handelshindringer der utviklingslandene lettest kunne blitt en del av symmetriske og gjensidig berikende relasjoner. Men sinnelagsetikeren går fri fordi dette aldri var meningen med norsk landbrukspolitikk.

Overfor de ansvarlige er det en krenkelse å påpeke at norsk landbrukspolitikk har bidratt til å forlenge fattigdom for titusener, om ikke hundretusener av mennesker. Og vi kan jo alltid vaske oss rene ved å gi litt ekstra avlat, og fortelle hverandre hvor gavmilde vi er - når det egentlig ikke koster.

Ser ikke paradoksene

Fordi det er vi som gir, er det så selvfølgelig at vi er bedre. Derfor ser vi ikke iøynefallende paradokser. Etterhvert er det nokså mange som mener at en viktig forutsetning for høyere velstand for de brede lag i utviklingsland er bedre infrastruktur.

Sett i forhold til bnp kan Norge i tettbygde strøk ha den dårligste vei- og jernbanekvalitet i verden. Ser man på jernbanelinjene i Vestfold og veinettet på Østlandet kan man spørre hvilken forvirring som ligger bak når vi mener at vi er kvalifisert til å hjelpe utviklingsland med infrastruktur!

«Den gode viljen» er for enkel når den konkluderer med at Kina viser veien i Afrika. Til dels har Kina kynisk støttet korrupte regimer i hensynsløs jakt etter naturressurser. Men det kommunistiske Kina har paradoksalt nok minnet om at handel kan være langt mer effektiv enn bistand.

Handel er mer symmetrisk og unngår den svartmaling mottagerlandene ofte taper på. Men handel strider mot den sosialdemokratiske tro på at frelsen ligger i staten. Handel må desentraliseres. Der har staten en mye mindre rolle.

«Den gode viljen» setter ikke bare spørsmålstegn ved bruken av bistandsmilliarder. Vemodig er det også å tenke på den interessante samfunnsdebatt Norge kunne hatt hvis NRK hadde brukt sine milliarder til reell samfunnskritikk.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 15. februar 2013. Bilde fra NRKs dokumentarserie "Den gode viljen", produsert av Pandora Film AS.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på