Det er tøff konkurranse på pris, utvalg og service blant 16 profilhus i norsk dagligvarehandel, hevder Odd Gisholt ved BI.

KOMMENTAR: Odd Gisholt om handel

De fleste nordmenn er kunder i butikk. Det fører til at mange føler seg meningsberettiget når det gjelder varehandel.

Varehandel er en av landets største næringer. Den beskjeftiger 370.000 personer og bidrar til ca. 10 prosent av verdiskapningen i landet. Næringen består av 40 ulike bransjer. Dagligvarebransjen er den største med en omsetning på ca 150 milliarder kroner. Den totale detaljhandelen i Norge er ca 400 milliarder kroner. 

Mange snakker om dagligvarebransjen fordi prisene i Norge er så høye sammenliknet for eksempel med Sverige.

Derfor er det dyrt i Norge

Prisene i Norge er høye fordi vi har Europas høyeste moms-satser, 15 prosent på mat og 25 prosent på tørrvarer.

Dessuten har vi en rekke særavgifter, f.eks. 20 kroner kiloet på sjokolade og avgift på drikkevarer.

Høy toll og strengt importvern for landbruksprodukter fører også med seg høye priser for forbrukerne. I tillegg kommer det høye norske lønnsnivået.

Bransjen består av 4 paraply-kjeder som ifølge Nielsen har følgende markedsandeler; Norges-Gruppen 37,4, Coop 23,4, Rema 1000 21,3 og ICA 14,1. I tillegg har Bunnpris, som et femte hjul på vogna med 3,8 prosent. 

Mange konkurrenter

Mye viktigere enn å se på disse målingene, er å se på målingene for profilhusene i dagligvarehandelen. Det er minst 16 slike butikktyper i Norge med til sammen 4.000 butikker. Det er ute i butikkene konkurransen utfolder seg.

Ser man slik på det, er Rema 1000 med 21,3 prosent størst i Norge. Så kommer de på rekke og rad: KIWI, Meny, Spar, Joker, Ultra, Coop Obs, Marked, Mega, Prix, Extra og Smart Club, ICA supermarked, RIMI og Matkroken, samt Bunnpris. Med alle disse må leverandørene forhandle om listeføring og aktiviteter.

Grossistene i dagligvarebransjen, Asko, Coop, Reitan og ICA-distribusjon, er viktige når det gjelder bærekraftig varehåndtering og logistikk. Marginene er små og det er stor forskjell på effektivitet og lønnsomhet aktørene imellom.

Store slipp av nye varer

Det hevdes at vareutvalget i norske butikker er dårlig. Det stemmer ikke. Lavpris-kjedene har ca 4.000 varelinjer, mens supermarkedene har ca 20.000. Verken i Tyskland eller Spania er det snakk om flere varelinjer i butikkene.

Men ”food business is local business” derfor er det andre varer i disse landene.

Hvem bestemmer så sortimentet her hjemme? Det gjør kundene. Tre ganger i året kommer det tusenvis av nye varer ut i butikkene. Det er varer leverandørene og handelen har valgt ut sammen.

De varene kunden vil ha, blir igjen i handelen. De det ”gror støv på”, forsvinner ut av varesortimentet.

Hva gjør industrien? Handelens leverandører er bedrifter som har gjennomført markedsanalyser før de kommer med sine tilbud. Hensikten med all handel er å tilfredsstille kundenes behov samtidig som man driver lønnsomt.

Handelens driftsmarginer er 2 til 4 prosent, mens industrien kan ha opp til 20 prosent. De senere årene har det vært en tendens til at paraply-kjedene har utviklet egne merkevarer. En av grunnene til dette er at handelen mener leverandørene har for høye driftsmarginer. En annen grunn er at handelen vil ha sine egne merkevarer for å differensiere seg mot konkurrentene.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i bransjebladet “Dagligvarehandelen 8. februar 2013 med tittelen “Minst 16 konkurrenter i dagligvarebransjen”.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på