Hva kan gjøres for å sikre god læring og utvikling i norsk skole? Vi må fokusere mer på elevenes læring, skriver professor Johan From ved BI.

DEBATT: Johan From om skoleledelse

Sammen med kollegaer fra noen andre utdanningsinstitusjoner, ble jeg av Skolelederforbundet for en tid siden invitert til å si min mening om hva som er de viktigste grepene som må tas i for å sikre god læring og utvikling for elevene. Områdene vi kort ble bedt om å si noe om var skolen som organisasjon, skoleledelse og den profesjonelle lærer. Det er neppe overraskende at mitt fokus var på elevenes læring.

Her er mitt svar:

1. Skolen som organisasjon

Skolen som organisasjon kan analytisk skilles fra ledelse av skolen og læringsaktivitetene som til daglig omkranser elevene. Som for de to andre forholdene har skolens organisasjonsnivå og dermed selve organiseringen, en selvstendig potensiell effekt på elevenes læring.

Mange skoler er ikke klar over dette eller klarer ikke finne en utforming som gir en slik gevinst. Skolens organisasjon blir dermed ikke spesielt viktig, den får liten oppmerksomhet, blir tilfeldig eller fylles med feil oppgaver.

Skoler er for lite byråkratiske og rutiniserte.  Det er et problem fordi organisasjoner er fantastisk gode til å gjøre ting mennesker knapt kan holde ut i lengden. Dette skjer gjennom utvikling av organisatoriske rutiner. Gode vaner kan med andre ord institusjonaliseres. Problemet er at det er for få gode vaner i skolens organisasjon.

Organisering kanaliserer oppmerksomhet, kunnskap og ressurser mot det som er viktig. Når det bygges rutiner klarer noen skoler å arbeide med tema som vurdering og klasseledelse over tid. Andre innfører organisatoriske ritualer for samme formål. De skjønner i for liten grad at det er forskjell på rutiner og ritualer. De får det i mindre grad til.

Når skoler i mange tilfeller framstår som haltende organisasjoner i sitt arbeid med oppfølging av elevenes læring, kvalitetsutvikling av egen undervisning og som litt kunnskapsløse organisasjoner, er det nok først og fremst fordi de ikke har laget prosedyrer og rutiner for dette arbeidet. Det er derfor ikke hvordan organisasjonen ser ut som er viktig, men hva de driver med.

Gode og velfungerende byråkratier sikrer likhet og rettferdighet og har gode fordelingsvirkninger. Mindre gode byråkratier er mer opptatt av planlegging, intern organisering og fordeling av oppgaver. Slik er det også med skoler. 22. juli kommisjonen har minnet oss på konsekvensene.

2. Skoleledelse

Skolelederne er gitt et ansvar for elevenes læring som er større enn noen gang.  Ansvaret tynger og det blir tatt på alvor, men de er i betydelig villrede om hvordan ansvaret skal ivaretas.

Det er utfordrende for dem å finne et språk som gir en forståelse for andre aktører i virksomheten om hva ledelsen mener og vil, møte med skolens egen praksis blir mer styrende for hva som skjer enn ledelsens ambisjoner og valgene om hva som er viktig og mindre viktig blir for vanskelige. Dermed glipper den viktigste betingelsen for å lage skoler hvor elevene lærer ut over det normale, en mer profesjonell skoleorganisering.

Å lede skoler til å bli steder hvor elevene lærer ut over det normale, burde ikke være uoverkommelig.

Betydelige effekter på elevenes læring oppstår om skolen bare bestemmer seg for at elevene bør lære mer, om de følger opp hva elevene faktisk lærer, om de bruker helt enkle former for differensiering i undervisningen og anvender helt grunnleggende og almene og forståelige måter å snakke med elevene på om deres læring. Men mange skoleledere har betydelige problemer med å få gjennomført slike forholdsvis enkle ting i egen skole.

Skoleforbedring kan være mer komplisert, og kreve mer av ledelsen. Utvikling av profesjonelle miljøer innen egen skole som har en egendynamikk i å analysere elevresultater, sammenholde disse med innholdet i egen undervisning, foreta avanserte og velbegrunnede endringer av egne undervisningsopplegg basert på grundige faglige diskusjoner og skape en kultur som aldri hviler på egne laurbær, er mer krevende. Altfor få klarer dette.

Skolelederne synes å slite både med det enkle og det mer kompliserte. Det er overraskende. Skolelederne, slik jeg kjenner dem, er gode til å tilegne seg teori og ny kunnskap. De er også gode til å beskrive skolens egen praksis, de kjenner problemene og de ser utfordringene. Men det er praksisen som ofte får lov til å styre.

Om vi ser inn i kirken ser vi mange handlinger, aktiviteter og ritualer (praksiser). Kirken har definert disse til å henge sammen med formålet (frelsen). Slik synes jeg også det er med skolen. Praksisen henger pr definisjon sammen med formålet. Men det er vel et større problem for skolen enn kirken å bygge på tro?

3. Den profesjonelle lærer

Viktigheten av den profesjonelle lærer for elevenes læring tilsier, ut fra nivået i norsk skole, at vi har for få profesjonelle lærere i skolen. Flere profesjonelle lærere vil bli utviklet om skolen arbeider på noen av de måtene som er diskutert ovenfor. 

Læreren er imidlertid bare i begrenset grad interessant. Det er hva læreren gjør som er viktig. Derfor bør vi heller snakke om profesjonell undervisning. Hva dette er, er velkjent, og på nytt har vi blitt minnet på til dels gammel kunnskap fra Hattie. Vår personifisering av profesjonalitet har ikke ført oss noe sted. Investeringene i individet læreren i form av omfattende etter- og videreutdanning, har stort sett vært bortkastet, om vi vil elevene vel.

Vi vet hva som skal til for å gjøre lærerne mer profesjonelle. I all enkelthet handler det om bedre undervisning, god klasseledelse, hvordan tilbakemelding for læring gjøres og hva som kjennetegner relasjoner mellom elev og lærer. Er dette på plass, vil elevene lære ut over det normale. De som alt har dette på plass får vi la være i fred, selv om de nok er færre enn de selv tror. De andre får skolene få på plass. Det burde ikke være spesielt krevende. Det er kanskje på tide å innse at det er den profesjonelle organisasjonen som lager profesjonelle lærere og ikke omvendt?

Det største hinderet mot å utvikle mer profesjonelle lærere ligger nok et annet sted. Jeg tror det først og fremst det ligger i holdningene de har til elevene. Det er fremdeles slik at det først og fremst er eleven og foreldrene, gjennom sin sosioøkonomiske status, som har hovedansvaret for hvor langt elevene når.

Lærerne har, understøttet av en kultur utviklet i et samspill med egne organisasjoner, svak skoleledelse og sløve foreldre, i alt for stor grad fått lov til å abdisere. Ansvaret for læring er derfor fortsatt definert til å ligge utenfor skolen, klasserommet og lærergjerningen.

Referanse:

Artikkelen er publisert i Johan Froms skoleblogg 15. mars 2013.  Skolelederforbundet inviterte professor Johan From ved BI til å si hva han mener er viktigste grepene for å sikre god læring og utvikling for elevene i norsk skole. Artikkelen oppsummerer svaret fra From.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på