Effektiv konkurranse krever to togselskaper og utnyttelsen av stordriftsfordeler ett, skriver Erling Røed Larsen som vil ha Norge på skinner.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi

Ta frem atlaset. Se på Europa-kartet. I løpet av fem sekunder slår det deg at Norge virkelig er et langt land. Dette får deg nok til å gruble over økonomien bak hvordan vi bor og reiser.

Utfordringen ligger i at varer må fraktes og at folk ønsker å møtes. Selv om det første må skje fysisk, kan det siste skje elektronisk. Folk kan være der de er - og sammenknyttes via telefon, fjernsyn og Internett.

Det tillater at vi kan fortsette med å bo spredt - og vinke til reven samtidig som vi klimprer på tastaturet. Men trenden er motsatt, og i den fascinerende boken Triumph of the City forklarer professor Glaeser hvorfor byene stadig blir viktigere. De er nemlig smittesentraler for ideer - og idégenererende virksomheter øker sin andel av økonomisk aktivitet.

Nærhet gir kreativitet

Jeg har likevel vært noe skeptisk til påstanden om at fysisk nærhet er altavgjørende for idéoverføring - spesielt i Internett-æraen.

Fra Handelshøyskolen BI i Oslo skal jeg snart undervise 30 studenter mens de sitter i 30 land. Internett gjør det mulig. Imidlertid må jeg tilstå at desto mer jeg tenker over Glaesers påstander, jo mer tilbøyelig er jeg til å skifte mening. Nærhet fostrer ideer. Jeg har kontor ved siden av min venn og medforfatter - og vi løper ned dørene til hverandre. Da han bodde i Australia, klarte vi ikke å være like kreative.

Det betyr at vi i Norge gjør lurt i å tenke grundig over vårt bosettingsmønster og våre samferdselsløsninger. Vi bor spredt. Vi er avhengige av fysisk transport. Men hvilke transportformer er smartest? Atlaset antyder fly. Det krever imidlertid enorme energimengder å løfte folk opp mot tyngdekraften. Når de først er løftet opp over skyene, er energibruken mindre.

Så for korte avstander er andre transportmodi bedre enn fly. Føttene kan brukes for seks hundre meter, sykkel for seks kilometer og bil og buss for 60. Hva med 600 kilometer? Når folk skal flyttes fra Oslo til Bergen og Trondheim, er det trolig miljø-økonomisk optimalt å bruke tog. Problemet er at det tar så lang tid. Det som individuelt er tidsøkonomisk smart, er ikke kollektivt miljø-økonomisk lurt.

Uforstyrret ro

Eller? Selv pleier jeg å fly én vei - og ta tog den andre. Det skyldes ikke bare at jeg liker selve togturen, men også mulighetene tog tilbyr. For en måned siden holdt jeg foredrag i Stavanger. Flyturen ned - dør til dør - tok tre-fire timer. Jeg fikk ikke gjort noen ting, for jeg satt på fem forskjellige steder - og måtte spasere mellom dem. Det var T-bane, flytog, Gardermoen, et svært trangt flysete og en stresset drosjetur.

Tog tok tid - det dobbelte - men den uforstyrrede roen gjorde det mulig å jobbe. (Og å lene seg tilbake.)

Sammenstiller vi miljøøkonomi med tidsoptimering, virker det smart med tog mellom Sør-Norges store byer. Problemet er at effektiv konkurranse krever to togselskaper og utnyttelsen av stordriftsfordeler ett. Hent kaffe - for nå drar det seg til.

Tenk deg to firmaer, TøffeTog (TT) og Vinner-på-skinner (VPS), som konkurrerer på Bergensbanen. De leier skinner. Konkurransen strømlinjeformer TT og VPS. La oss ta noen (tilfeldige) tall. Si at begge har faste kostnader på 50 millioner - til renter på lånet de kjøpte togsett med. Billettprisen er 300 kroner. Si at én ekstra passasjer koster 30 kroner i økt energibruk. Marginen på 270 kroner bidrar til å betjene rentene - og med noen hundre tusen reisende, går begge i pluss. Men begge har ledig kupékapasitet, og vil kapre passasjerer med priskutt. Vi sier at Bertrand-konkurranse oppstår. TT vil ta 200 kroner. VPS vil svare og kutte til 150 kroner. I forsøket på å stjele konkurrentens kunder, kan priskrig presse prisene ned mot marginalkostnaden på 30 kroner. Med så lave billettpriser får de ingen margin - og ikke betjent lånet. Begge går konkurs.

Konkurranse presser prisen

Kostnadsstrukturen er altså vanskelig. Med store faste kostnader og små marginalkostnader, vil gjennomsnittskostnaden falle når salgsvolumet stiger.

Sagt folkelig: Det er gunstig å være stor. Selskapene må ha billettpriser over marginalkostnadene for å betjene lånene, men konkurranse vil presse prisene motsatt vei. Det er dilemmaet.

Vi kaller en sånn kostnadsstruktur for naturlige monopoler - og den får kloke hoder brynt seg på. Tenk deg at staten kjøper TT og VPS og lager ett selskap, Ny superbane (NSB). Det kan utnytte stordriftsfordelene samtidig som det kan sørge for å ha en margin som dekker rentene.

Vel, faktisk kan det teoretisk vises at det er gunstig for landet om selskapet setter prisen lik marginalkostnaden og går med underskudd. Men det er det nesten ingen som tror på eller vil høre om. (De med åpent sinn kan få lesetips av meg).

Ineffektiv monopolsituasjon

Dessverre vil en monopolsituasjon ofte føre til ineffektivitet. Ingen skjerper seg når ingen presser dem. Marginalkostnadene stiger - så billettprisene må heves. Kundene flykter. Underskuddet stiger. Staten begrenser subsidiene.

Der har du dilemmaet med naturlige monopoler. Konkurranse stimulerer til effektivitet, men prispress gir finansieringsproblemer (se på flyselskapene). Utnyttelse av stordriftsfordeler gir mangel på konkurranse - og kan gi høye priser og lav effektivitet (se på togselskapet). Men reise vil vi. Vi må få Norge på skinner.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 14. mars 2013. Foto fra Nordlandsbanen mellom Fauske og Bodø. Foto: NSB/Rune Fossum.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på