Geniale oppfinnelser forandrer sjelden verden i seg selv. De må ses i lys av kulturen og samfunnet. Brukerne spiller en stor rolle, skriver Christine Myrvang ved BI.

KRONIKK: Christine Myrvang om økonomisk historie

Teknologier og innovasjoner forandrer samfunnsutviklingen, men er også selv et produkt av historie og kultur. Her skal vi se nærmere på tre innovative “sprang” i historien, nemlig elektrisiteten, samlebåndet og det nye materialet plasten.

Det elektriske vidunder

Det er rimelig å hevde at elektrisiteten endret verden. Den ga lys i fabrikker og hjem, den ble en viktig kraftkilde til industrien, den revolusjonerte husarbeidet, og den muliggjorde nye innovasjoner, for å nevne noe. Men det var selvsagt ikke elektrisiteten selv som sørget for dette. Vitenskap og teknologi utvikles i samfunnsmessige settinger, man må derfor undersøke kunnskapsmiljøer og faglige offentligheter det oppstår i, og også hvordan de “markedsføres” for å slå igjennom.

Interessen for elektrisitet kan føres tilbake til 1700-tallets opplysningstid. I USA ble Benjamin Franklin kjent for sine eksperimenter med lynavledere, og lekfolk var også fascinert av elektrisitetens energi og potensial. Naturen ble tatt i bruk som et gigantisk laboratorium, hvor kreftene ble søkt temmet av et vitebegjærlig publikum. Man lekte med elektriske sjokk og erfarte naturkreftene på kroppen.

Tidlig på 1800-tallet påviste den danske professoren Hans Christian Ørsted forbindelsen mellom elektrisitet og magnetisme, en forutsetning for den senere utviklingen av dynamoer, motorer og annet elektrisk materiell. Vitenskapsmenn, ingeniører og entreprenører i flere land utvekslet erfaringer rundt elektrisitet og elektroteknikk. Helt konkret kom elektrisiteten til Norge på 1850-tallet gjennom utbyggingen av telegrafen, som var den første nyttige innretningen som brukte elektrisitet som energibærer.

Thomas Alva Edison oppfant som kjent glødelampen, patentert i 1879, og han etablerte den første elektriske kraftstasjonen i 1882. Elektrisitet ble industriens sentrale kraftkilde, og den gjorde også sitt inntog i husholdningene gjennom et nitid markedsføringsarbeid.

I Norge ble et kobbel husstelleksperter hyret inn av elektrisitetsverk og produsenter av elektriske artikler, blant annet for å lære husmødre å “koke elektrisk”. Elektrisitetens nytte ble oversatt til kvinnenes praktiske hverdag, gjennom demonstrasjoner, informasjonsmateriell og kokebøker. Mange var redde for å ha elektrisiteten i hus, så det private markedet måtte helt enkelt skapes gjennom å bygge en elektrisitetskultur.

Samlebånd og “fordisme”

Muligheten for jevn industriproduksjon drevet av elektrisitet, leder oss over på neste eksempel på et teknologisk “sprang”, nemlig samlebåndsteknologien. Denne muliggjorde en effektiv masseproduksjon av standardiserte produkter, basert på prinsippet om utskiftbare deler og konstant produksjonsflyt.

Bilprodusenten Henry Ford har fått æren for innovasjonen, siden han var den første til å ta i bruk det moderne, maskindrevne samlebåndet i 1913-1914. Men egentlig sto Ford i enden av en lang historisk prosess, hvor håndverksmessig produksjon av standardiserte militærvåpen i Frankrike i annen halvdel av 1700-tallet kan sies å være et avgjørende startpunkt. Dersom våpen besto av utskiftbare deler, ville det være langt enklere å reparere dem på slagmarka ved hjelp av reservedeler. Det var altså den effektive bruken av et produkt som den gang drev standardiseringen fram, ikke effektiviseringen av produksjonen som sådan.

Samlebåndsteknologien var revolusjonerende nok, men det virkelig innovative i “fordismen” som system kunne man finne et annet sted, i det Ford Motor Company så sine arbeidere også som forbrukere. Arbeiderne skulle ved hjelp av streng arbeidsdeling kunne produsere billige biler, men samtidig skulle de settes i stand til å kunne kjøpe en bil selv.

Den amerikanske bilprodusenten innså nemlig at masseproduksjonen var avhengig av et massemarked, og løsningen lå i å gi arbeidsstokken relativt sjenerøse lønninger. På den måten kunne “alle” spare til en bil. Tankegangen appellerte blant annet til norsk fagbevegelse, som brukte en tilsvarende argumentasjon i sin lønnskamp.

Henry Ford tenkte i utgangspunktet at hans svarte T-Ford skulle være et robust standardprodukt som kjøperen hadde livet ut. Denne forestillingen måtte han legge til side da konkurrenten General Motors tok til å produsere årsmodeller, og deretter etablerte en egen designavdeling, “Arts and Color”, i 1927. Det visuelle motefenomenet ble overført til bilindustrien, og bilmodellene skulle bli dyrket som vitale statussymboler i det framvoksende forbrukersamfunnet.

Og her ledes vi over i vårt siste eksempel, nemlig plasten.

Plastalderen

Mote og industridesign er basert på omskiftelighetens prinsipp. Det moderne må stadig bli umoderne, estetikken må være i kontinuerlig endring. Plasten, som nettopp et plastisk materiale, framsto som et moderne mirakel i så måte.

Gjennom plastmaterialet hadde den moderne vitenskapen gjort skaperverket komplett, ja, til og med overgått det. Det var det kunstige, menneskeskapte materialets triumf over det naturlige. Det var billig, vakkert, fargerikt og ettergivent, og det ville bidra til å demokratisere dagliglivet, slik plastentusiastene så det.

Plasten som oppfinnelse har sine røtter tilbake til Charles Goodyears prosess for vulkanisering gummi fra 1839, men den ble først og fremst videreutviklet av den vitenskapsbaserte kjemiske industrien som vokste fram fra slutten av 1800-tallet.

Kjemikeren Leo Baekeland framstilte Bakelite i 1907, og så raskt et kommersielt potensial i det nye materialet. Det ble brukt til å framstille elektriske og mekaniske deler, og på 1920-tallet også til smykker og forbruksvarer. Bakelitten regnes som forløperen til den moderne plastindustrien, som siden har gjennomgått en rivende utvikling. Plasten åpnet vei for nye muligheter i industriproduksjonen, og fikk en massiv innvirkning på den materielle kulturen.

Men også plastkulturen måtte skapes, gjennom ulike former for markedsføring. Blant annet ble det arrangert en rekke utstillinger, også i Norge, hvor hverdagslivets plastprodukter ble knyttet an til en ny form for avslappet, uformell og praktisk livsstil. I dag kan man knapt forestille seg en hverdag fri for plastprodukter.

Historiske studier kan altså gi oss verdifull innsikt i hvordan innovative sprang gjerne er avhengige av en rekke små skritt, og at teknologien bør forstås i sin kulturelle og samfunnsmessige sammenheng.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i magasinet På Spissen nr. 3-2013 med tittelen "Revolusjonerende teknologier".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på