Som en tankeøvelse har jeg laget en ønskeliste over boligtiltak. Jeg har ikke lagt altfor sterk vekt på realisme, for det er lov å drømme, skriver Erling Røed Larsen ved BI.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om boligøkonomi

Norske boligpriser har hatt en fenomenal utvikling - for dem som eier. For dem som leier, derimot, har den ikke vært fenomenal, og de frykter at de aldri vil bli eiere. Nå kan det riktignok se ut som om prisutviklingen bremses - men det har vi trodd før også.

I 20 år har boligprisene steget, bare avbrutt av korte perioder med fall, og økonomene har klødd seg i hodet for å finne forklaringer. De har pekt på rente, inntekt og sysselsetting. Nesten like viktig har nok oljepenger, urbanisering og arbeidsinnvandring vært. For ikke å si psykologi.

De syv faktorene er etterspørselsfaktorer, og vi må ikke glemme tilbudssiden. Selv om det ikke er mangel på areal i Norge - det er bare å titte ut når du flyr - rapporteres det om mangel på byggeklare tomter i sentrale strøk. Naboer trenerer - og noen av historiene er rene grøssere av egeninteresse. Omreguleringer tar tid.

Som en tankeøvelse etter et hjertesukk, har jeg laget en ønskeliste over boligtiltak. Jeg har ikke lagt altfor sterk vekt på realisme, for det er lov å drømme.

1. Boligbeskatning

Dessverre vil rentefradraget neppe bli begrenset i Norge - men det måtte skrives ned. Problemet er det politiske spillet, for alle partiene vet at de som foreslår dette, vil miste velgere. Samtidig gir det tilstrømning til partier som vil bekjempe forslaget. Selv om mange politikere innser at noe burde gjøres, er de fanget av systemet. Skattefavoriseringen av boligeierne vil vare lenge.

2. Pengepolitikk

Det ville ha vært fordelaktig med større vektlegging av boligpriser og gjeld i pengepolitikken. I dag sverges det til inflasjonsmålstyring, og fordelen er at den er enkel, pedagogisk og teoretisk fascinerende. Ulempen er at den er utdatert.

Sammenhengen mellom aktivitetsnivået og inflasjonen er nemlig svakere enn vi trodde. Bare se på Norge: Farten i økonomien har vært høy, men inflasjonen har vært lav. Derfor har vi hatt en besynderlig lav rente.

3. Handlingsregelen

Behold den, men kutt prosentsatsen fra fire til tre. For ti år siden kunne økonomien tåle innfasing av fire prosent av oljefondet, men nå er fondet så gigantisk at fire prosent er enormt.

Oljepengene renner ned fra oljesektoren, gjennom statsbudsjett og lønnsforhandlinger og inn over boligmarkedet. Du kan høre lyden av surklende olje(penger) overalt.

4. Transport

Bygg toglinjer og veier. Nå. Ikke bare der det ikke bor folk, men særlig der det bor folk. Hyppige, presise og raske tog rundt hovedstaden kunne alene ha løst mye av boligproblemet. Køer er samfunnsøkonomisk sløseri, og vi taper verdifulle arbeidstimer på veiene hver morgen.

De mistede timene er tapt eldrepleie og skoleundervisning - og køer er fordunstet velferd. Reduserer vi køene på veiene, reduserer vi køene i budrundene.

5. Sykkelveier

Hvis tog og bil presses, kan sykling avhjelpe. Å sykle ti kilometer til jobb - også om vinteren - er noe flere hadde ønsket om det ikke hadde vært så farlig. Sykkelveiene er så dårlige at det er intellektuelt uforståelig, for noen må jo ha sett planene - og godkjent dem.

Det ligger noen klatter med hvitmaling på veier der biler i 50 km/t dytter deg mot høyre mens parkerte biler åpner døren. Da blir det salto. Og et besøk på legevakten. I beste fall. De hvite klattene opphører rett før busslommer og rundkjøringer - akkurat i de farligste områdene. Send planleggerne til København.

6. Fortetning

Øk utnyttelsesgraden. Fjern eplehagene fra bysentrum. Fristill tomter. Bygg boliger. Det behøver ikke resultere i asfaltjungel; det kan bli pene parker og plass til mange. Utfordringen er insider-outsider-spillet.

Insiderne vet hvem de er og hva de har å tape - så de danner aksjonsgrupper. Outsiderne vet ikke helt hvem de (andre) er eller hva de har å tape, for de har kanskje ikke engang bodd i Oslo. Men gevinsten til outsiderne kan være mye større enn tapet til insiderne.

7. Fortetning, andre akt

I dag fungerer kolonihagene som hytter, men hytter passer bedre på fjellet og ved sjøen. Den sosiale profilen bejubles, men det krever analyser.

Det er neppe de fattige som eier kolonihagene. Samtidig skraper småbarnsfamilier sine negler til blods på byporten. De vil inn i byen og bo nær jobben sånn at de får tid til samvær med barna. Da er kolonihagene usolidariske.

8. Skyline

Tillat flere høybygg. Mange er for fremskritt, men mot endring. Det er klart byene våre vil se annerledes ut når de dobles i størrelse, men en skyline kan faktisk være estetisk flott. Hvis det står mellom Marka-grensen og høyere hus, velger nok de fleste det siste.

9. Saksbehandling

Ting tar tid, javel, men få fortgang i alle prosesser. Å transformere en by fra en liten skipshavn til et høyteknologisk nav, tar tid - men tiden det tar, kan vi selv bestemme.

Farten økes ved å intensivere de regulatoriske instansene til å si «ja» og ved å redusere makten til naboer. La ikke kortsiktige egeninteresser torpedere fellesskapets ønske.

10. Frihet

La byggerne bygge de boligene folk vil ha. Også smått. Hvis vi først skal ha et fritt boligmarked, må det få lov til å virke. Ellers virker det ikke. Ønsker myndighetene seg småbarnsfamilier med lav inntekt til dyre områder, så er det mer presist å bruke overføringer enn å tukle med markedsmekanismen. Alternativt får myndighetene bli byggherrer. Lykke til med det.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 2. mai 2013 med vignetten “Slik jeg ser det” med tittelen "Ti tøffe tiltak".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på