EU og USA forhandler om et transatlantisk EØS. Det kan styrke Vesten, men samtidig plassere Norge blant "resten" - sammen med Liechtenstein, Island og Sveits, skriver Ulf Sverdrup, direktør ved NUPI og professor II ved BI.

Kronikk: Ulf Sverdrup om internasjonal politikk og økonomi

Forhandlingene om en frihandelsavtale mellom USA og EU innledes nå i juli. Å kalle det en frihandelsavtale er egentlig misvisende. En avtale som bare reduserer tollsatser vil ha begrenset gevinst, fordi tollsatsene mellom USA og EU allerede er lave.

De virkelige gevinstene ligger i at partene blir enige om å fjerne eller redusere andre typer handelshindringer. Stikkord er derfor harmonisering av regelverk og felles standarder og spesifikasjoner. I tillegg planlegges avtaler om offentlige anskaffelser og investeringer.

Transatlantisk EØS

Det som skal forhandles frem, er derfor egentlig et transatlantisk EØS, det offisielle navnet er da også Transatlantisk handels- og investeringspartnerskap (TTIP). Omfanget og ambisjonene er store, og avtalen kalles for "the mother of all free trade agreements".

Dersom man lykkes, vil USA og EU samlet sett utgjøre et indre marked på 800 millioner innbyggere. Tilsammen vil det stå for omtrent 50 prosent av verdens BNP og nær 30 prosent av verdenshandelen. Som marked vil det være gigantisk.

En avtale vil gi etterlengtede økonomiske vekstimpulser og skape arbeidsplasser på begge sider av Atlanteren. En ny studie fra Bertelsmann-stiftelsen fant at alle land som omfattes av avtalen, vil ha positive økonomiske gevinster, men noen land vil ha større gevinster enn andre.

USA og Storbritannia ble sett på som de største vinnerne.

Norge kan tape

Den samme studien viser at avtalen samtidig vil få negative virkninger for land som ikke omfattes.

  • Norge ville for eksempel kunne tape 11.500 jobber.
  • Britene vil til sammenligning kunne få 400.000 nye jobber.
  • Utviklingsland ville kunne tape på avtalen, med mindre det ikke blir satt i gang kompenserende tiltak.

En frihandelsavtale mellom USA og EU handler ikke bare om økonomi, men også i høy grad om utenriks- og geopolitikk. Asia vokser og vesten er i relativ nedgang. Avtalen må derfor forstås som et forsøk på å reversere eller bremse denne utviklingen.

Vil sette global standard

Det ligger betydelig makt i å kunne regulere markeder. USA og EU bruker på denne måten sin økonomiske posisjon til å utvikle en fremtidig økonomisk orden som sikrer deres interesser og verdier.

Alle andre som vil handle i dette markedet, vil måtte følge de nye standardene. Ambisjonen er at den nye avtalen skal kunne bli en global standard, som andre aktører, som Kina, vil måtte tilpasse seg. Kina har derfor uttrykt en viss skepsis.

Europa og USA vil også kunne bli bundet tettere sammen. Sammen vil de kunne styrke "vestens" politiske og normative forhandlingsposisjon. På samme måte som EU og USA tidligere har satt krav til tredjeland når det gjelder menneskerettigheter og sosiale standarder, vil et slikt mer koordinert regime også kunne sette nye krav til øvrige tredjeland for å få adgang. Enkelte har derfor kalt avtalen for et slags "økonomisk NATO".

En slik avtale vil også kunne ha store virkninger for det internasjonale handelssystemet, WTO og dets tvisteløsningsmekanismer.

Vanskelige forhandlinger

Det er for tidlig å si om forhandlingene vil lykkes. Målet er å være ferdig på halvannet år. Denne timeplanen er kort og trolig urealistisk, fordi forhandlingene vil bli svært vanskelige. Særlig gjelder dette landbruksspørsmål, herunder spørsmål om hormon- og genmodifisering.

I tillegg kan avtalen fort uthules ved at områder tas ut, slik Frankrike har forsøkt for audiovisuelle tjenester.

Samtidig er det stor politisk vilje til å få til en avtale. President Obama har satt avtalen som en av sine prioriteringer. For amerikanerne inngår avtalen med EU også som en del av en mer samlet geopolitisk strategi.

USA forhandler også en avtale om frihandel i Stillehavet (Trans-Pacific Partnership in Asia). Kina er ikke invitert med i disse forhandlingene. Avtalene har til felles at de sikter mot å etablere et slags globalt handelssystem som vil styrke USAs forhandlingsmakt, til for eksempel å presse på for å åpne kinesiske markeder og begrense sine subsidier.

Også i EU og i medlemslandene er det stor interesse. Mange i EU tror at det vil være lettere å reformere og modernisere EUs økonomi og regler gjennom at det skapes et slikt ytre press, snarere enn å gjøre det innenfra.

Norge står utenfor

For Norge kan virkningene bli store, både økonomisk og utenrikspolitisk. USA og EU er våre viktigste partnere og allierte. Samtidig står Norge og Efta-landene utenfor når det nye regimet nå etableres.

Tidligere har Efta fulgt etter EU når EU har forhandlet frihandelsavtaler. Er Norge villig og rede til å gjøre det denne gang?

Er det denne underlig sammensatte klubben som skal avgjøre et av våre viktigste utenrikspolitiske spørsmål?

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 24. juni 2013.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Tekst: Ulf Sverdrup, direktør ved NUPI og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på