En spesialist blir ikke bare fagidiot, han blir idiot, skriver Gudmund Hernes, som er professor II ved BI og forsker ved FAFO.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om vekst

Jeg møtte bankvesenet i Selbu som niåring: Postmester Jensen limte inn og stemplet kronemerker i den røde postsparebankboka. Et par år senere skrev klasseforstander Ranum ved Kalvskinnet skole i Trondheim sirlig innskudd inn i skolespareboka - ned til 25 øre.

Det holdt oss fra Smørbukk-karameller- og øvet til sparsommelighet og utsatt behovstilfredsstillelse.

Bankfunksjonær tenkte jeg aldri å bli - flyger var målet. På veien som ikke førte dit, hadde jeg sommerjobb som gårdsgutt, flisegutt, lagerarbeider og journalist. Spekteret av oppgaver ga bredde i erfaringene.

Jobbene formet og forandret meg

Som Askeladden på vei til å målbinde prinsessen, sopet jeg med meg mye som uten å være planlagt kom til nytte for en sosiolog. Ja, jobbene gjorde meg til noe annet enn jeg var; vekslingene både formet og forandret meg. Jeg kan stadig sele en hest, triangulere terreng og skrive i bakrus, om det skulle trengs - og kan ennå litt om gårdsdrift og avisdrift.

Arbeidslivet forgrenes i stadig flere yrker - vi får alle flere spesialiteter å velge mellom.

Spørsmålet er: Hva gjør denne tiltakende spesialiseringen - jobber med snevrere oppgaver og arbeid som består i å repetere dem - med oss som mennesker?

Vokser ved å lære

Den første store samfunnsforsker som tok tak i dette, var Adam Smith. Et av hans mektige brudd med tidens tenkning var å spørre hvordan et lands økonomi kunne vokse og dermed gi mer å dele.

Hans mest kjente verk er en undersøkelse av årsakene til nasjonenes velstand. Hans svar: De kan vokse ved å lære! Og læring skjer gjennom prinsippet «øvelse gjør mester» - altså ved gjentagelse.

Den mest effektive læring får man ved å dele arbeidsprosesser i enkle oppgaver som gir læring ved repetisjon. Produktiviteten øker med økt behendighet, det brukes kortere tid på hver oppgave, man spiller ikke tid ved stadige skift mellom ulike oppgaver og man unnfanger spesialisert verktøy for hver av dem. En spikersmed lager langt flere spiker enn en alminnelig smed.

Hva gjør arbeidsdeling med oss?

Derfor: Jo mer arbeidsdeling, desto bedre læring. Og jo større marked, desto mer arbeidsdeling. Ergo: Global frihandel ville øke nasjonenes velstand! Dit følger lærebøkene - og liberalistiske ideologer - Smith i dag.

Flere varer gir oss mer som konsumenter: For konsumenter er vel det vi er? Smith mente nei. Han spurte også hva den økende arbeidsdelingen ville gjøre med oss som mennesker Svaret var entydig: Jo snevrere arbeidsoppgaver, desto snevrere personligheter. Jo sterkere arbeidsdeling, desto dummere blir vi.

«Det menneske som tilbringer hele sitt liv med å utføre noen få enkle oppgaver ... får ingen anledning til å overvinne vansker han aldri blir utsatt for. Dermed taper han denne evnen, og blir dermed så dum og uvitende som det er mulig for et menneske å bli.» Kort sagt: En spesialist blir ikke bare fagidiot - han blir idiot.

Er det noe penger i det?

Et eksempel kan være det kapitalistiske urspørsmålet - det som utvikler en snever kremmermentalitet: «Er det noe penger i det der da?» Det preger store deler av moderne økonomisk teori og liberalistisk tenking.

Man spør hvordan produksjon og konsum kan økes, men glemmer spørsmålet: Hva slags mennesker produserer produksjonen? Hva slags relasjoner mellom folk skaper den? Den som fulgte opp Smith var hans intellektuelle nevø Karl Marx. Sytti år etter Smith tok Marx opp ideen om spesialisering som årsak til personlig forsnevring. Arbeidets ensformighet ville gjøre spesialisten til et forkrøplet monster, hvis hele menneskelige potensial legges brakk. Marx kalte dette fremmedgjøring.

Fanget inn i spesialisering

Marx videreførte altså Smiths tanke ornat kapitalistisk vekst ville fange stadig flere inn i spesialiserte yrker tømt for utfordringer og innhold, og som derfor ikke gir noen personlig vekst.

Arbeiderne ville «føle seg som seg selv utenfor arbeidet og føle seg utenfor seg selv i arbeidet». Hans visjon var et nytt samfunn der vekslingen mellom ulike arbeidsoppgaver ville anspore til allsidig menneskelig utvikling, et samfunn der en kunne «gjøre noe i dag og noe annet i morgen, drive jakt om morgenen, fiske om ettermiddagen, stelle fe om kvelden, og etter måltidet kritisere så mye en lyster - uten noen gang å bli jeger, fisker, gjeter eller kritiker».

Atti år etter Marx' død, i Minervas gullalder, presenterte Lars Roar Langslet denne unge Marx i sin bok om menneskets fremmedgjøring.

Nå, femti år senere, har konservative tankesmier glemt at formålet med økonomisk organisering ikke er konsum, men menneskelig utvikling - og at dét er gullstandarden for økonomisk organisering.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 19. juli 2013 med tittelen "Å ha eller å bli". Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på