Regler som skal følges kan forløse skapende kraft. Formtvang kan inspirere, skriver Gudmund Hernes, som er professor II ved BI og forsker ved FAFO.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om å skrive

En del av min jobb er å lese det andre skriver – særlig det studenter forfatter. Det gir mye gratis: Jeg møter mange tanker og temaer som ellers ville gått hus forbi.

For en professor fungerer studenter som de elektrodene leger plasserer rundt på kroppen din når de tar et EKG: De registrerer det som skjer på mange punkter, og utslagene registreres i ulike kurver. Studenter iakttar samfunnet fra ulike steder og bidrar til et helhetsinntrykk av samfunnstilstanden.

Tenker bedre enn de skriver

Samtidig erfarer jeg at mange studenter tenker bedre enn de skriver, at de ikke får uttrykt det de vet og kan. Så de presterer dårligere og møter samfunnet dårligere rustet.

Mitt inntrykk er at evnen til å uttrykke seg skriftlig har falt. Det gjelder vokabular og stil, det gjelder strukturering av stoffet ved punktum og avsnitt. Ikke alle studenter er skribenter.

Er påstanden rett, må man spørre: Hvorfor? For mange studenter? Leser de for lite? Innvirkning fra sms-språk?

Feilslått pedagogikk

Eller er de rett og slett ofre for en bestemt pedagogisk ideologi – den som sier at kreativitet og stilistisk talent vokser best når det vokser fritt: Lar man elevene leke med ord og form, kan de spontant falle på et friskt uttrykk, finne en frapperende formulering, mynte en blank metafor. Kort sagt, at originalitet forløses når man fjerner terping, normer og tvang.

Jeg tror denne pedagogikken er feil. La meg begrunne det ved å ta en omvei.

I musikkundervisning lærer elever å håndtere et mekanisk apparat, et instrument – alt fra blokkfløyte til tuba. Men de får ikke bare klimpre på strenger, traktere ventiler eller slå på tangenter. De får ikke finne på notene de skal bruke. Skalaen er gitt. De lærer et språk, en notasjon, et musikalsk esperanto felles for instrumenter verden rundt. De får ikke fritt tute i luren eller synge med sitt nebb.

De må gjennom en serie øvelser med stigende krav som består i å gjengi og kopiere det andre har komponert. Vanskene økes med ferdighetene. Pianospill kan begynne med do-re-mi og etter noen år toppes med «Til Elise». Musikk læres via etyder.

Må mestre

Virtuosene visste dette: De måtte mestre det tidligere mestre hadde utmerket seg med. Ta Johann Sebastian Bach. Han overførte et titall av Antonio Vivaldis fiolinkonserter til andre instrumenter, som blåseinstrumenter eller orgel. Kopiene var så gode at man lenge trodde de var hans egne. Så de har nummer i fortegnelsen over Bachs verk – Vivaldis konsert RV 580 for fire fioliner har hos Bach nummer BWV 1065 for fire cembali. Bach lærte hvilke av Vivaldis grep som var mestergrep – han ble bedre til å komponere ved å transkribere.

Korpset i et ballettkompani – selv prima ballerina – tar del i en daglig øvingstime, «class», med samme språk og rutiner, der alle posisjoner og hovedbevegelser repeteres. Målet er forbedring av teknikk ved gjentatt øvelse i det elementære, det grunnleggende, som komplekse danser er sammensatt av.

Avvikene fra det perfekte er forutsetningen for perfeksjonering. I idrett skjer det samme: spydkast og ballføring repeteres. Og ja, alle håndverksfag, fra muring til søm, har sine øvelsesstykker.

Lærer av diktaten

I norsk og språkfag kom man nærmest dette i diktaten. Jeg blir fortalt at den nå langt på vei er borte fra grunnskole og videregående. I diktaten leser læreren opp en tekst, setning for setning, som alle i klassen skriver ned. Både komma og punktum, stor bokstav og avsnitt, blir angitt. Elevene lærer å lytte og etter hvert å stave rett.

Via hånden øves det inn at en fortelling er bygget med logiske bolker, setninger og avsnitt som gir overblikk og arkitektur til fremstillingen. Man lærer et monn av praktisk retorikk, av hva som er godt sagt. Før utgjorde samlingen av diktater et større øvelsesprogram der også innholdet var vesentlig: sagn, myter, Æsops fabler, anekdoter om Napoleon, snutter fra Snorre. Det ga maler for å dra en historie. Kort sagt: Man lærte ved å skrive det som var skrevet før.

Avansementet fra diktaten var gjenfortellingen, der man friere og med egne ord skulle formulere det som var opplest. Det var lettere å få til når man hadde skrevet diktat før – man visste hvordan det skulle lyde.

Man lærte også at når alle kjenner reglene, kan man få frem et nytt poeng ved å bryte dem. Et bevisst stilbrudd kan gi ny mening, en valgt falsk tone er ingen feil.

Så moralen er? Frem for diktaten! Kreativitet oppstår gjennom øvelse med kjente former. Regler som skal følges kan forløse skapende kraft. Formtvang kan inspirere. Mangelen på begrensning blir selv en begrensning.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 9. august 2013 med tittelen "Diktat". Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på