Valgkampen er i gang. Men som vanlig spiller ikke utenrikspolitikk noen rolle. Det er det på tide å gjøre noe med, skriver Ulf Sverdrup, direktør ved NUPI og professor II ved BI.

KRONIKK: Ulf Sverdrup om stortingsvalget 2013

Da Bill Clinton drev valgkamp mot George H. W. Bush i 1992 hang det en plakat på veggen i hovedkvarteret med store bokstaver: "Its the economy, stupid!". Alle skulle minnes om at valget ville bli avgjort av økonomiske forhold. Andre saksområder hadde liten betydning. Og Clinton vant.

I Norge er det ikke stort annerledes. Utenrikspolitikk spiller liten rolle i valg. Opp gjennom tidene har det vært noen unntak, som for eksempel EU-saken, men mønstret er tydelig.

Derfor spiller utenriks liten rolle

Tre faktorer har i særlig grad bidratt til dette:

  • 1. Den første og mest åpenbare er at folk flest først og fremst er opptatt av sin egen og samfunnets økonomiske situasjon. Troverdig, god og ansvarlig økonomisk politikk og rettferdig fordeling av goder, er derfor viktigst for de fleste velgerne når de skal velge parti. Samtidig vet alle at utviklingen i norsk økonomi, rentenivå og arbeidsløshet i stor grad er preget av internasjonale forhold. Men i valgkamper har både politikere og velgere en tendens til å tilskrive resultatene nasjonal innsats, mens utvikling i internasjonale markeder eller konjunkturer ofte ignoreres.
  • 2. Den andre faktoren er at utenrikspolitikk utformes og utøves på en litt annen måte enn på andre områder. Målet om stabilitet og forutsigbarhet overfor andre makter har alltid stått sentralt. Det skapes dermed et press for en bred nasjonal enighet og en samling rundt nasjonale interesser. I de fleste land er det derfor konsensus, ikke konflikt, som er kjennetegnet på utenrikspolitikk. I USA snakker man om at "politics stops at the waters' edge".  Et ønske om konsensus henger dårlig sammen med valgkampens dramaturgi og sans for konflikt. Det kan også forhindre innovasjon og nytenkning. Presset i retning av konsensus har også gjort det vanskeligere for partiene å markere forskjeller og tydelige skillelinjer og alternativer.
  • 3. Den tredje faktoren er at utenrikspolitikk tradisjonelt har vært elitenes område. Kravet til kunnskap og ekspertise har vært stort og utenrikspolitikken har hatt et snev av hemmelighold. Derfor kunne man før legge til grunn at velgerne hadde liten informasjon og kunnskap om utenrikspolitiske forhold. Det var også en viss frykt for at store svingninger i en lite opplyst opinion kunne være uforenlig med en stabil utenrikspolitikk.

Borte fra valgkampen

Alle disse faktorene har bidratt til å holde utenrikspolitikken borte fra valgkamper. Men slike historiske begrunnelser synes å være dårlig tilpasset vår tid. Det er derfor på høy tid at utenrikspolitikk i større grad belyses og behandles i debatter og "valgomater".

Norsk utenrikspolitikk handler om allianser og relasjoner til fremmede makter, men den dekker også et bredt spekter av andre områder. Skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk er i realiteten visket ut på de fleste områder.

Den utenrikspolitiske dagsorden er stor, og spenner fra forsvars- til freds- og forsoningspolitikk, fra klima- til Kina-politikk, fra nærings- til nedrustningspolitikk, fra europapolitikk til energipolitikk, fra skatt til statlig handelspolitikk, fra bistandspolitikk til bistand til norske borgere, fra innvandringspolitikk til pensjonsfondets investeringer, bare for å nevne noen viktige områder.

Norges rolle i verden

Ja, Norge er internasjonalisert. God politikk og gode reformer forutsetter at partier og politikere evner å se lokal, nasjonal og internasjonal politikk i sammenheng.

Utenrikspolitikken utformes heller ikke (lenger) i et vakuum fritt fra opinion og storting. Vi har sett i flere saker at hjemlig opinion preger utenrikspolitikken, både de lange linjene og enkeltsaker. Det er også urimelig å legge til grunn at velgerne er uopplyste. Mange har stort engasjement og bred kunnskap om internasjonale forhold. For mange velgere er også utenrikspolitikk og internasjonale forhold blitt minst like viktig som lokale spørsmål når de fatter sine partivalg.

Som på andre områder handler det i utenrikspolitikken også om å velge troverdige og kompetente ledere, som kan gjøre de riktige beslutningene i vanskelige situasjoner.

Hvem tror vi vil lykkes best i forhandlinger med Barroso, Lavrov, Obama, Xi eller Reinfeldt? Hvem er best egnet til å håndtere kriser? Ja, kanskje Hillary Clinton ikke var så dum da hun spilte på frykt og troverdighet i sin valgkamp. Reklamefilmen gikk slik: Det er klokken tre på natten. Barna sover trygt. Men i det hvite hus ringer telefonen. Fortellerstemmen sier: "Who do you want answering the phone?"

Så langt har valgkampen har ikke fanget opp at moderne utenrikspolitikk, på tross av sine særtrekk, i bunn og grunn er som annen politikk. Det handler om å ha visjoner, å ville noe, og samtidig ha evne og ideer til å virkeliggjøre visjonene.

På mange områder har partiene ulike synspunkter og ulike forslag. I valgkampen bør vi derfor høre mer om deres visjoner, løsninger og alternativer for utenrikspolitikken og for Norges rolle i verden.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 12. august 2013.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Tekst: Ulf Sverdrup, direktør ved NUPI og professor II ved Handelshøyskolen BI.



Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på